På «Earthling» har Bowie blitt groove-arbeider på ny. Der han på «Outside» småflørtet med drum'n bass-rytmene, lar han jungle-innflytelsen spille en vesentlig rolle på «Earthling». Kombinert med Reeves Gabrels' industrielle hard rock-gitarer og Bowie i god, gammel og kjølig stemmeform, er denne platen det mest oppløftende som har kommet fra denne kanten på mange år.
Det starter allerede med singlen «Little Wonder». Men påvirkningen fra undergrunnsklubbene får best utløp i «Dead Man Walking», som viser en femtiåring i tung og drivende dance-form. «Seven Years In Tibet» er et annet høydepunkt, med hypnotiske basslinjer fra Gail Ann Dorsey og gitar-mellompartier som Bowie (og gitarist Gabrels) trolig plukket opp under fjorårets turne med Nine Inch Nails.
Her er dessuten en ny miks av «Telling Lies», som Bowie i fjor la ut på Internett. Gamle tilhengere av David Bowie – og dem er det mange av – skal heller ikke fortvile, selv om jungle-rytmene er sterkt til stede på «Earthling». Bowie bruker de moderne, teknologiske lydbildene som rammeverk til sangene – ikke som hovedlinjer.
Det skal imidlertid ikke legges skjul på at «Earthling» som helhet er en smule ujevn i all sin kompakte dysterhet, men i forhold til «Outside» tar den flere skritt i retning dagslys igjen.
Stein Østbø
Anmeldelsen sto på trykk i VG 3. februar 1997.