Jeg anklager videre Bowie for å skape omgivelser rundt sine figurer – les teksthefte for «Outside»s bakgrunn – som ikke har annen hensikt enn å vekke sofistikert avsky. Hans detaljerte utlegninger av menneskers manglende moralkodeks i år 1999 mangler ethvert rotfeste både i sannsynlighet og anstendighet.
Jeg anklager Bowie for å påtvinge oss et fremtidig kunstsyn fullstendig hinsides enhver hittil kjent form for groteskhet. Hans bisarre tarmgallerier og lemlestede kropper som kunstneriske uttrykk kan kun pirre dem som regelmessig ser snuff-filmer.
Jeg anklager både David Bowie og medprodusent/komponist for å ha vært på en del seriøse syretripper i sitt liv. Tekstlig fører dette til en fragmentering fra vanskelig forståelige tekster til komplett uforståelige. Bowies «cut up»-teknikk er et leketøy, som andre enn han selv neppe forstår.
Jeg anklager som sagt også Eno for å gjøre Bowie til fange i sin egen klangverden en genreforvirret verden, som med få unntak dekonstruerer de gode melodiene og frembringer lydbilder for lydens skyld. Som helhet er det forstyrrende, uengasjerende og uten rød tråd. Som middel til fremmedgjøring er det ubevisst genialt.
Jeg anklager David Bowie for en desperat trang til å bli ansett som seriøs kunstner igjen med «Outside», og han tyr til drastiske virkemidler i sin streben etter å gjenvinne statusen i sine dekadente kretser. Etter dette ser jeg ikke frem til resten av CD-syklusen. «This chaos is killing me,» synger Paddy på «Spaceboy».
Jeg anklager meg selv for langt på vei å være enig.
(Svært fritt etter Emile Zolas «J'accuse»).
Stein Østbø
Anmeldelsen sto på trykk i VG 20. september 1995.