Nå satser Bowie på gamle venner – og håper på nye listeerobringer. Nile Rodgers – suksessprodusenten fra Let's dance-triumfen i 1983 er tilbake som produsent. Det høres – og det høres ofte meget bra ut, selv om plata er noe ujevn. Gamle Bowie-kjenninger som Mick Ronson, Mike Garson og Reeves Gabrels gjør solid innsats – men den mest markante musikeren på plata er jazztrompetisten Lester Bowie. Han fører jazzinspirerte toner til Bowies popmusikk, og de nærmer seg ren jazz i Bowies instrumental-hyllest «Looking For Lester».
Enkelte av melodiene på den nye produksjonen minner om Let's dance-perioden – spesielt «Jump They Say». Til tider er det en mer popete Bowie vi nå møter, der han synger bedre enn på lenge. Han er også innom mer soulpreget ballade i «Don't Let Me Down & Down» og bluesinspirasjon i Morrisseys «I Know It's Gonna Happen Someday». Bowie minnes også 1966 med sin versjon av Creams «I Feel Free». David Bowie vet å overraske lytterne – som f.eks. i det instrumentale åpningssporet «Wedding» med klokkespill og det hele. En melodi som neppe blir en ny Bowie-klassiker.
David Bowie har etter 25 år i bransjen stadig vært en nyskaper, trendsetter og artist som engasjerer og overrasker. «Black The White Noise» har noen små musikalske overraskelser, men noen trendsetter blir den neppe. Denne plata er atskillig bedre enn det han gjorde sammen med Tin Machine.
Kurt Bakkemoen
Anmeldelsen ble trykket i VG 29. mars 1993.