Wenche åpner veldig forsiktig i et mykt, softpop-lydbilde som skriker etter nittitallet. Men hun er flink til å porsjonere ut energien og kommer sterkt tilbake mot slutten. I midtpartiet trår hun til med real soul – nesten funk, faktisk – men likevel virker det som om Wenche holder litt tilbake; at hun ikke helt tør å ta i, eventuelt at hun er litt usikker på låten hun har valgt. Reservasjonen gjør at jeg på et eller annet tidspunkt i denne sesongen tror vi kommer til å få en aha-opplevelse fra Wenche.