Hadde dere glemt at Henning Kvitnes startet som post-punker i Young Lords, altså? Bildet av Kvitnes som den melankolske, lavmælte folk-formidleren forsvinner fort når han løsner snippen, åpner strupen og lar demonene fly fritt fra kjeften. Kvitnes gjør mesterlig om en catchy pop-hit til noe som kan minne om farlig funk-rock med en kvalitet som får oss til å lure på hva hans egen ute av seg sjæl-opplevelse inneholder. Dette var rett og slett utasæsjælinnlevelse!