Nja, Jørn har vel aldri vært en rapper og her halter det seriøst, selv med egenkomponert tekst. Ikke gjør han spesielt annerledes ting med låten, heller. Savnet etter en kvinnestemme (Stella Mwangi for Ravi) blir ganske påfallende i versene, selv om refrenget med «du-du-du-du-du»-koret (nok en pop-ironisk genistrek fra Ravi) påkaller godnerven. Mer morsomt enn bra, og kanskje mest morsomt for kollegene rundt bordet.