Engel – vel, han har en englestemme – møter den tatoverte «demonen» OnklP. Halla har i utgangspunktet auraen til en fyr som drikker én lettøl i året (rundt juletider), så man skulle tro at dette med troverdighet ville bli et problem her også. Men ikke så mye, faktisk. Han ligger veldig nært opptil OnklP i de «spyttende» fraseringene, og oppnår et tilfredsstillende nivå av angstsvett desperasjon fra og med det andre verset. Han gir ikke noe nytt til sangen. Men han gjør sannelig ikke skam på den heller.