Plateanmeldelse: Ryan Adams – «1989»

To av de verste tingene populærkulturen kan by på:

1. Den ironiske coverversjonen, gjerne signert «indieband» som vil være «smarte» og nedlatende, men driter seg ut uten å forstå det selv. Som representert ved skotske Travis’, om noen mot formodning husker dem, og den «helsprø» gitarbandversjonen deres av Britney Spears’ «Baby, One More Time». Hahaha. Hohoho. Hihihi. Ja, særlig. Dustemikler.

2. Dekonstruksjonen. Gjerne fremført på kun akustisk gitar eller piano, som oftest i seig balladeform, av artister så pretensiøse at de tror de skal «avdekke» noe i låten som vedkommende som faktisk skrev den liksom ikke «visste var der». Også kjent som «pompøs frekkhet».

En av de herligste tingene popkulturen pleide å by på:

Kontemporære tolkninger av dagsferske originaler – tenk The Byrds’ og Jimi Hendrix’ utgaver av Bob Dylans sanger, for eksempel. Eller den samme Hendrix som øvde inn «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» bare et par dager etter at verden hadde hørt den for første gang.

Dette var en utbredt kunst på sekstitallet spesielt, og døde i stor grad ut da det å «skrive selv» og «skrive personlig» ble popmusikkens ett og alt med «singer/songwriter»-bølgen tidlig på syttitallet. Den savnes.

Herlig ting ved Ryan Adams’ «1989» – som altså består av hans egne utgaver av alle de 13 sangene på den konvensjonelle versjonen av Taylor Swifts «1989» (i rekkefølge):

Den er overhodet ikke belemret med ironi eller besserwisserdistanse. Adams, som selv var det største siden ferdig oppskåret brød i noen korte år på slutten av nittitallet, gjenkjenner låtskrivermesterskap når han hører det, og har korrekt identifisert Taylor Swift som vår tids Bruce Springsteen: En populistisk, melodiøs og svært kvalitetsbevisst poprocker med ordet i sin makt og en helt sjeldent tett tilknytning til publikumet sitt.

Mindre herlig ting ved Ryan Adams «1989»:

Han henfaller for ofte til nettopp dekonstruksjonen, eller i alle fall en litt spak sutring.

Hans «1989» er, i likhet med Swifts egen, topptung: Uforholdsmessig mange av de beste låtene og største overraskelsene kommer innledningsvis. Akkurat slik fjorårets «1989» renner en smule tom for melodipiff mot slutten, blir det mange halvinteressante midtempo-halvballader i andre halvdel av Adams’ bearbeidelse også.

Strekningen «Shake It Off» (sang seks) til «Clean» (tretten) er overveiende grå. Det er som sagt ikke bare Adams’ skyld: Undertegnede holder Swift for å være sin generasjons i særklasse største låtskriverbegavelse, men det er ingen tvil om at hun forholder seg til en håndfull maler, og at sangene hennes kan bli likelydende i lengden (de eneste reelle forskjellene mellom «1989», «popalbumet» hennes, og alle de andre, ligger i produksjonen).

Verst går det utover «I Wish I Would», som hos Swift er ikledd en effektivt fargesprakende produksjon som står i kontrast til en såre teksten. I Adams’ verden er den – gjett tre ganger – en hjerteknust midtempo-ballade drevet på akustisk gitar.

Det er ikke overraskende nok. Og det er ikke stort han kan gjøre med «Shake It Off» og «Bad Blood», «1989»s mest barnslige sanger, annet enn å kle av dem og håpe på det beste.

Men! I godt og vel 15 minutter, sånn samlet sett, er «1989» den beste typen hatten av-gest.

Det gjelder «Welcome To New York», som er veldig Springsteen-aktig. Det gjelder den punkete utgaven av albumets aller beste refreng, «Style».

Det gjelder den powerpop’ete «All You Had To Do Was Stay». Og det gjelder i høyeste grad «Out Of The Woods», som Adams transformerer til en grasiøs, valseaktig countrysang. Nydelig.

Viktigst er det egentlig at dette i det hele tatt skjer, og at det blir gjort av noen som har hjertet på riktig plass. Stort bedre hyllest kunne ikke Taylor Swifts tredje beste album fått.

BESTE LÅT: «Out Of The Woods»