Østgård (fra Stange!) har et overraskende greit grep om den humoristisk resignerte tilbakelentheten denne teksten krever. Altså, det er langt fra Hoboken til Stange, og noen Sinatra er han ikke: Han gir oss en bondsk, ukunstlet utgave av Franks urbane «charme». Således kan det med litt velvilje sies at han gir noe nytt til dette velprøvde nummeret. Og i motsetning til de to foregående, sørger han for å ta seg god tid og kose seg med syngingen.