«Der vindane møtes»
Estland. Regi: Martti Helde.
Med: Laura Peterson, Tarmo Song
For å beskrive sitt folks skjebne, har den estiske regissør Helde, tatt uvanlige visuelle grep i bruk. Foto er svart/hvitt, noe som poengterer en tilværelse preget av tristesse i alle nyanser av grått.
Fra det øyeblikket arrestasjoner og deportering er et faktum, fryses bildene. Det vil si - de består av høyst levende og uttrykksfulle mennesker som står i fryste posisjoner. I begynnelsen virker det kunstig tilgjort, men ettersom elendigheten brer om seg suggereres man gradvis inn i en fortelling som blir levende.
Det siste året har vært gjenstand for opprivende minner om Europa som krigssone på 1940-tallet; på film, på scener og i bøker.
I denne filmen handler det om deporteringen av titusenvis av baltere til blant annet Sibir – en stalinistisk utrenskningsordre av uhyrlige dimensjoner.
Ved hjelp av voice-over formidles fakta og følelser, sorg og savn, en iboende overlevelsesevne, samt en dose verdighet. Dette skjer i brevs form fra den deporterte Erna, sobert og følsomt spilt av Laura Peterson, til hennes mann som er sendt et annet sted i Sibir.
Både persongalleriet rundt henne og den golde natur, puster liv i det ødslige og det vonde. Den tragiske virkelighet prentes inn og synliggjøres i små og nitide detaljer.
Den stiliserte frysingen fungerer som et ambisiøst kunstnerisk uttrykk, i tillegg til at den faktisk berører.
Men jeg kan ikke dy meg for å savne en mer dynamisk dialog, hendelser og episoder som ville gitt både hovedpersonen selv og handlinger mer motstand å bite i.
BORGHILD MAALAND