Plateanmeldelse: Keith Richards – «Crosseyed Heart»

Forventningene var skyhøye for 28 år siden, da Keith Richards omsider soloalbumdebuterte med «Talk Is Cheap».

Konservative, ortodokse Stones-fans – finnes det en annen type? – godtet seg: Håh! Nå skulle det bli råkkåråll! Keith, fri for den hersens Mick Jagger, den forfengelige frontmannen som hadde brakt med seg moderne vederstyggeligheter som reggae, funk og – aller «verst» – disco inn i moderbandet, skulle få vite hvor skapet skulle stå.

Det skulle stå i en villa i Sør-Frankrike i 1972, og «Talk Is Cheap» skulle virkeliggjøre klisjeen: Beste siden «Exile On Main St.»!

Det de fikk, var et rytmealbum, preget av en særegen form for stakkato, metallisk New Orleans-sumprock, unnfanget i skjæringspunktet mellom Richards’ halvriff og Steve Jordans funky trommespill. Så fullt av «hull» og luft, og så fattig på fengende refrenger, at det nesten var for en slags dub å regne.

Albumet hadde da også en del reggae, den «nyeste» formen for svart musikk som Richards kan leve med.

Det var ikke et bluesalbum. Heller ikke et «Stones-album». Det var ikke dårlig. Men det var ikke det folk hadde ventet på.

Når han nå kommer tilbake med sitt tredje solofremstøt – «Main Offender» ble sluppet i 1992 – er forventningene mer realistiske.

Ingen svever lenger i villfarelsen om at Richards sitter på hundrevis av geniale gitarriff som Mick, den jåla, har «nektet» ham å bruke. Vi vet også at det er Jaggers fortjeneste at Stones fremdeles er på veien, og at læregutten Ron Wood ofte gjør det tyngste gitararbeidet når «sirkuset» står på scenen nå om dagen.

«Crosseyed Heart» nyter godt av fraværet av forventninger. Mannskapet er det samme som på de to foregående: Trommeslageren Steve Jordan har skrevet låtene i kompaniskap med «The Human Riff».

Den gamle L.A.-studiorotten Waddy Wachtel hjelper til på elektrisk gitar. Ivan Neville, fra den mektige New Orleans-klanen med samme etternavn (Richards var stor fan The Meters på syttitallet), klunker på tangenter. Keef håndterer selv bass, og spiller litt piano.

Sounden er det samme, skjelettaktige. Det låter kontant og ukunstlet. Innspilt analogt, for dem som bryr seg om slikt.

Richards gjør godt fra seg på gitar, spesielt sett i lys av at mange har vært bekymret for evnene hans i senere år. Lyden av Telecasteren er umiskjennelig. Jordans navn burde strengt tatt stått sammen med Richards’ på omslaget.

Materialet er mer variert, med større vekt lagt på countryklingende viser og melankolske på-den-tredje-flasken-rødvin-senkveldssoulballader à la «All About You» fra Stones’ «Emotional Rescue» (1980):

«Robbed Blind», «Just A Gift», «Suspicious», «Lover’s Plea» (fine blåserstøt) og den slitne sjømannssjantiutgaven av «Goodnight Irene» er slike. Best: Duetten med Norah Jones, «Illusion». Om ikke annet, så på grunn av henne. Hun er virkelig er i ferd med å bli sin tids Emmylou Harris – en reddende engel for falsksyngende, rustne mannlige vokalister.

Det innledende tittelkuttet er akustisk deltablues, avbrutt halvveis. Den nokså sjarmløse førstesingelen «Trouble» og «Heartstopper» kunne med letthet prydet senere Stones-album. Jordans tromming på disse er endog en regelrett parodi på Charlie Watts’ stivt svingende stil.

Roadhouse-boogien «Blues In The Morning» kan skilte med nå avdøde Bobby Keys på honkende, tonkende barytonsaksofon. Ikke helt «Rip This Joint». Men i nabolaget.

«Amnesia»: Røff, gjørmete bluesrock à la Tom Waits eller nyere Bob Dylan. «Love Overdue»: Søt reggae, med en sprø blåserrekke, kanonbra trommelyd og en usedvanlig kontrollert vokalinnsats.

«Nothing On Me» er albumets beste melodi, uten at det sier så mye. Igjen Stones-vennlig. Men Stones à la «Steel Wheels» (1989). Ikke «Sticky Fingers» (1971). Det er, som alle vet, en avgjørende forskjell. «Something For Nothing» streber også etter en slags «popmusikk». Den lykkes ei, men løftes av kor og – hei – maraccas.

Artigst, og mest lik den dunkleste funken på de to foregående: «Substantial Damage», hvori Keef brøler som Captain Beefheart, og Jordans skarptromme smeller saliggjørende.

Du må like lyden av dette. Låtmaterialet er gjennomgående syltynt, nesten gjennomsiktig. Men er det mer gøy å høre på enn det hittil siste Rolling Stones-albumet – «A Bigger Bang» fra 2005? Ja, det synes jeg.

Ta den, slemme «Brenda»!*

BESTE LÅT: «Substantial Damage»

* «Brenda» er, slik alle som har lest Richards’ selvbiografi «Livet» vil vite, Keiths nedsettende kallenavn på Jagger.

Albumet slippes 18. september. Fire av låtene er tilgjengelig på streamingtjenestene i skrivende stund.