«Datoen»
Norsk underholdningsserie i 6 episoder
NRK1, søndager kl. 20.10
«Datoen» oppsummerer tidlig selv hva programmet handler om: «Tre livsløp flettes sammen med nasjonens historie. Hvilke øyeblikk er det egentlig som former et liv?»
Ideen er videreutviklet fra Bernt Jakob Oksnes og Eivind Sæthers artikkel i Dagbladet Magasinet som fulgte samtlige 22 barn født i Oslo på en bestemt dato. Og den er god.
Allerede i innledningen kan det være greit å ha papirlommetørklene tilgjengelig. Arkivnyhetsklipp, bilder av babyer og stemningsmusikk staver «FØLELSER» før du rekker å snufse.
I hvert program møter vi altså tre mennesker, én av dem er kjent og to av dem er «vanlige mennesker». De er født på samme dato samme år og vokser opp i samme land og tid, men ut over det tar livene deres svært ulike vendinger.
Foruten Jens Stoltenberg, Bård Tufte Johansen og Magne Furuholmen, får vi i de første episodene også møte mennesker som Tone Knutsen som har viet livet til å være et medmenneske på Torvet underjordiske offentlige toalett i Bergen, Leif Hafnor som har jobbet som prest og psykoterapeut, og Henning Gustav Økland fra Haugesund som både har opplevd både å være ballettdanser i Ungarn og lege i Norge.
Intervjuer med de tre menneskene i nåtid klippes sammen med bilder og filmer fra barndom og oppvekst. Vi får arkivklipp av nyheter, guides gjennom historiske hendelser av Mads Ousdals soberstødige stemme, og ser deler av de personlige fortellingene spilt ut gjennom et sløret filter. Det hele fargelegges av henholdsvis musikk fra tiden vi befinner oss i og den nevnte stemningsmusikken.
Kanskje vil det være kjendisenes skjebnehistorier som får deg til å sette på «Datoen», men det er opplevelsen av at såkalt vanlige liv også er helt ekstraordinære som gjør at du fortsetter.
Vi får dele både deres mørkeste og lyseste stunder, og høre om deres svært ulike hverdager fylt av sorg, mobbing og lærevansker, men også store doser livsglede. Individenes fortellinger blir raskt gyldige for mange.
Selvsagt betyr formatet med tre livshistorier på én time at det må bli store hopp mellom fortellingsbitene. Som seer føler man seg litt som en kikker, men de private innblikkene er så proft pakket inn at det gir voyeurismen legitimitet. Serien flørter også skamløst med sentimentalitet og melodrama, men lander med begge beina i det genuine.
Det er bare å ta av seg hatten for research-jobben Monster har lagt ned i «Datoen». Ja, og for resten av jobben også.
«Datoen» har blitt et stykke helstøpt, rørende og ektefølt søndagsunderholdning som sitter fra første stund.
INGVILL DYBFEST DAHL
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.