DOKUMENTAR
«Jeg er Ingrid»
Sverige. Ingen fastsatt aldersgrense. Regi: Stig Björkman.
Ingrid Bergman var omgitt av tragedie i oppveksten. Moren døde da Ingrid var to. Faren gikk bort tolv år senere. To søsken fikk ikke vokse opp.
«Jeg var et trist barn», uttaler hun i et intervjuopptak i denne oppslukende dokumentaren. Men åpenbart et sterkt ett: Hun villet seg inn i skuespilleryrket, fikk en karriere i Sverige og satt seg alene på båten til Amerika for å bli stjerne Hollywood. Noe hun ble, via en nyinnspilling av svenske «Intermezzo» i 1939.
Bergman elsket kameraet like mye som kameraet elsket henne, og barna hennes forklarer dette med at faren , som hun dyrket, filmet og fotograferte henne konstant fra barnsben av. Ingrid ble selv en entusiastisk fotograf: Det er hennes fortjeneste at «Jeg er Ingrid» er smekkfull av fantastiske 16mm-hjemmefilmer, stillfotografier og allslags arkivgodbiter – deriblant unike filmopptak tatt under en feriereise i Europa like før Andre verdenskrigs utbrudd. At hun skrev mange brev, og holdt seg med en velskrevet dagbok, gjør at regissør Stig Björkman har hatt usedvanlig mye godt materiale å boltre seg i.
Det er nærliggende å tro at ensomheten i barndommen gjorde Bergman egenrådig, og at tragediene i oppveksten medførte at hun ønsket å ikke bare leve ett fullt liv – men flere. Etter 10 år i Hollywood, heri opptatt ekteskap og ett barn, hadde hun fått nok. Det ble skandale da hun lot datteren Pia være igjen i USA, og stakk av med den regissøren Roberto Rossellini til Italia i 1950.
Også dette forholdet varte i rundt regnet 10 år. Da var det tid for Bergman å bytte beite igjen, og dra til Paris. Hun avsluttet sine dager i London i 1982.
En lydløs prøveinnspilling fra tidlig i Hollywood-karrieren demonstrerer i løpet et kort, elektrisk minutt uttrykksregisteret hennes, og den jordnære, sterke sensualiteten. Bergman var høyreist, og hadde en naturlig, sunn sexappell. Hun viste seg gjerne uten sminke, og fikk mye ut av et lett mystisk Mona Lisa-smil.
Hun var en ofte fraværende mor, også rent fysisk, konsentrert om arbeidet. Barna – det ble fire av dem – elsket henne, og hun elsket dem, men de så på henne mer som en morsom venn enn noen som «beordret dem til å pusse tennene». På den annen side. Da datteren Isabella led av skoliose i barndommen, tok hun to friår for å støtte henne.
Skandalepressen og publikum i det puritanske USA tilga henne etter hvert. «Jeg rakk å gå fra å være helgen til å bli hore og tilbake til helgen igjen i løpet av et liv», som hun sa. I dag er det lett å se på henne som en veldig moderne og veldig «cool» kvinne som skulle realisere seg selv, koste hva det koste vil, og ofret seg for både kunsten og kunsten å leve.
Dokumentaren om henne er ekstremt severdig, uansett grad av filminteresse, begunstiget med Alicia Vikanders nydelige fortellerstemme og usedvanlig god musikk av Michael Nyman.
MORTEN STÅLE NILSEN