ALBUM: DOOM/PROGRESSIV METAL
Ghost
«Meliora»
(Universal Music)
(Utgis 21. august)
Tre plater ut i karrieren står Sveriges mest bisarre musikkeksport foran sitt store internasjonale gjennombrudd. Så er da også de episke – og lettfattelige – aspektene ved «Meliora» så sterkt til stede at ingen vil bli overrasket over at det virkelig skjer.
Riktignok kan det drøye enda litt lenger i USA, selv om Ghost aldri har vært så radiovennlige som de er denne gangen. Amerikanerne har aldri helt klart å svelge svenskespøkelsets sataniske tematikk og vokalist Papa Emeritus' (den tredje i rekken nå) fremtoning som anti-pave.
Resten av bandet bærer for øvrig ikke navn og kaller seg navnløse likrøvere – Nameless Ghouls – og signerer autografer gjennom hvert sitt symbol ...
Det hjelper liksom ikke at Ghost selv forsvarer seg med at leflingen med Satan er et underholdningsgrep. Ikke alle tar den, for å si det slik.
Og fraværet av Gud er her fremdeles, best symbolisert med den avsluttende koralen i – nettopp – «Deus In Absentia».
Musikalsk har Ghost særs lite med black metal å gjøre. Svenskene har sin bakgrunn nærmere doom-metal'en, men har etter hvert utviklet denne både i ren pop-retning og mot det progressive – gjerne samtidig.
Den bakenforliggende melodiøsiteten og de oppfinnsomme arrangementene skal nok også platens styrende hånd, Klas Åhlund (Robyns foretrukne produsent pluss mange andre), ha sin fortjente ros for.
Det er nettopp i spennet mellom popen og det progressive at styrken hos «Meliora» ligger, ved siden av grandiose og oppfinnsomme arrangementer; de nesten frekke og hyppige lånene innimellom blyriffene fra fordums prog-storheter som Rush og Blue Oyster Cult, fra AOR-helter som Journey, Foreigner og REO Speedwagon og fra metal-helter som Thin Lizzy, Black Sabbath og Deep Purple.
Eksempelvis er «Majesty»s åpning en seig blanding av sistnevntes «Woman From Tokyo» og Dire Straits' «Money For Nothing», mens «Cirice» kunne ha vært skrevet til Metallicas «Black Album» (1991).
Mitt største ankepunkt denne gangen er Papa Emeritus III selv. Ghost har nå kommet opp med et tidvis så storslått låtmateriale at det kreves en mer markant vokalist enn hva tilfellet er, samme hvor sentral hans visualitet er i svenskenes liveshow.
Det ligger noe matt, nesten viljeløst, over den dystre stemmebruken til Papa Emeritus III som ikke kler metalbandet Ghost godt nok. Helheten mangler et lite sting på å bli perfekt.
Da hjelper det heller ikke at platens låt heter «Absolution» – syndsforlatelse.
Beste låt: «Absolution»
STEIN ØSTBØ