deLillos
Amfiet, Øyafestivalen
Publikum: Ca. 6500
Aktuelt album: «Rett og slett livet»
Bandet åpner melankolsk, med Lars Lillo-Stenberg bak elpianoet. Hæ? De har vel ikke tenkt å bruke Øyafestivalens mest ærverdige startposisjon – førstekonserten på lørdagen, den «barnevennlige» timen – til å plugge nyere materiale?
Nå må jeg ile til og si at det er skuffende få barn her, men mange voksne, og at deLille stort sett er opptatt av å samle inn platsglass som de skal pante. Moralisten «raser»: «De er vel hjemme og spiller spill på nettbrettet da!». Tja. Snarere er det vel slik at deLillos er barnlig musikk for voksne mer enn voksen musikk for barn.
«Tøff i pyjamas» som sang nummer to vitner om at bandet har forstått formatet – her skal det spilles store slagere og elskede «evergreens». Lars tar en kunstpause på ordet «frakk!» i det siste verset.
Lars Fredrik Becstrøms «1984» pyntes med pen countrypicking på elgitar fra Lars Lundevall, og den triveligste norske sangen om å vurdere selvmord noen gang, «Sveve over byen», får et langt parti med gitarharmonier og endog en velplassert bassolo.
«Det er gøy å spille!», stråler Lillo-Stenberg. Gøy å høre på også. Gi barna deLillos før idretten tar dem (og så videre).
Lillo-Stenberg har noe strul med effektboksen forut for «Tusen takk», hvori takketalen til publikum fortsetter akkompagnert av musikk. «Akkurat som på Elevrum i 1991!», opplyser Beckstrøm. Hans «Balladen om Kåre og Nelly» er en liten rockopera i seg selv.
«Rett og slett livet» rusler blidt av sted. «Hey heeey! Ba ba!», skriker Lillo-Stenberg i «Min beibi dro av sted». Koselige mannen.
Den skumle «Kokken Tor» – med all sin bannskap (på med øreklokkene, unger!) – avløser den alt annet enn skumle «Neste sommer», og man begynner å ane at bandet ikke kommer til å tørre å spille «Frognerbadet» her på Tøyenbadet.
Men «Suser avgårde alle mann» får vi, i et Stones-aktig arrangement, og Lillo-Stenberg i sitt mest pistrende lyse stemmeleie. Og til sist, som et stort smask på kinnet på en helt drøyt fin sensommerdag, «Smak av honning».
«Sees om 10 år», sier Lars til slutt. Det håper jeg virkelig.
MORTEN STÅLE NILSEN