KONSERT: Laura Marling
STED: Øyafestivalen, Oslo
PUBLIKUM: ca. 3000
AKTUELT ALBUM:«Short Movie»
Hun liker det ikke. Men selv når man prøver, er det vanskelig å unngå å plukke Bob Dylan og Joni Mitchell som referansegjespende speil til Laura Marling. At briten er tidligere Noah and the Whale-medlem eller ekte baronessedatter er heller ikke så innmari populært å pirke i.
Men det er uansett en blanding av adelighet og Zimmermann-mørke solbriller som preger konsertens nær-totale fravær av direkte publikumskontakt.
Sånn sett faller konserten i samme kategori som Sharon van Etten, som spilte en overraskende anonym konsert i Tøyenparken i fjor, og til dels Waxahatchee - som gjorde en betraktelig bedre forestilling under Øyanatt i går.
Forskjellen er at det Marling leverer, uten tale, går utenpå begge disse.
Lest dette? Musikkekspertenes tips: Disse bør du få med deg på Øyafestivalen
DALER LITT: Laura Marling fikk en femmer på terningen for sitt album «Short Movie», som kom ut i mars i år. Hennes konsert på Øyafestivalen sto til en firer, mener VGs anmelder.
Åpnings-sangsyklusen «Take The Night Of-I Was an Eagle-You Know-Breathe» fra «Once I Was An Eagle» er for eksempel tolv minutter med den underkjente sjangeren dronefolk, der hun tar for seg de som ikke kommer opp med andre referanser enn Dylan. «Master Hunter» gjøres mer massiv og mindre betonende i sine «It Ain’t Me Babe»-referanser enn i innspilt variant. Og «False Hope» fra årets «Short Movie» tar en PJ Harvey-vrengende vending som ikke er uventet, men like fullt gledelig. I tillegg er «Sophia» fra «A Creature I Don't Know» blitt ganske gretten på en god måte. Innimellom blir det noe monotont, og «What He Wrote» er fremdeles den fineste låten som Leonard Cohen har glemt at han ikke har skrevet.
Men så var det denne snakkinga.
Det er ikke det at 25-åringen ikke kan snakke.
Mellom låtene er det masse skravling med gitarlangeren. Og hun forbruker en del gitarer. Når hun et par ganger må stemme Rickenbackeren selv er det mutters stille.
Så stille at det sittende ettermiddagspublikummet får et mer ganske greit inntrykk av beatsene til Oral Bee, flere hundre meter lenger borte. Faktisk så stille at til og med en fyr med Bon Iver-skjorte holder på å gå.
Det kunne fort blitt det mest dramatiske øyeblikket på hele årets festival.
TOR MARTIN BØE