Konsert: In Flames
Sted: Sirkus-scenen, Øyafestivalen
Publikum: Ca 3000
Tidlig på ettermiddagen var det At The Gates som buldret sine riff utover Tøyenparken, senere på kvelden var det et annet og større band med sin opprinnelse i 1990 - og som i tillegg har holdt sammen hele veien i motsetning til At The Gates - som samlet enda flere tilskuere, nemlig In Flames.
Dermed ble vi slått på hjemmebane av vårt broderfolk på metal-siden denne kvelden; Enslaved slet både med publikumsbesøk og lyd under sin konsert tidligere på kvelden. Hos In Flames - innsteppere for Mastodon - satt dette atskillig bedre.
Anders Fridén og hans flammevenner er en real fornøyelsespark, på godt og vondt. Tidligere i sommer har de vært relativt lite sjangertypisk fra scenen ved å fyre av konfetti under åpningsnummeret, kle seg Kent-ironisk i helhvitt fra sko til caps og strødd om seg med blødmer som muligens ikke har vært like morsomme hele tiden.
På Øya var vitsene intakt (Fridén hevdet blant annet å ha skrevet «Paralyzed» etter å ha bøttet 24 Ringnes...), men den mørke metal-uniformen var tilbake. De åpner med 15 år gamle «Only For The Weak» og fortsetter med «Everything's Gone» fra ferske «Siren Charms», og setter dermed allerede i starten tonen for sin egen lekenhet, In Flames' etter hvert karakteristiske trekk som får gamle fans til å rynke på nesen, mens nyere fans elsker dem, nemlig spennet mellom pur pop og metal med rivekanter av death.
Men selv om låtmaterialet kan fremstå noe forvirrende, er det ingen tvil om at Øyakonsertens eneste gåsehud-øyeblikk, «Alias», er en fabelaktig låt, spesielt når Fridéns nesten growlende vokal over den hakkete riffingen og det nydelige midtpartiet glir sømløst inn i hverandre.
Visst låter det hardt og til tider brutalt, men refrengene er like ofte rødmende lette og fengende. Melodiøsiteten som vanligvis er ekstremmetal'ens fremste fiende, har In Flames maktet å inkorporere på en måte som viser at bandet nå har rutine, arena-autoritet og trygghet nok - skulle bare mangle etter 25 år! - til å gi en god f i hva andre mener om utviklingen deres.
Det er stil over en slik sjangerarroganse, spesielt når det gjøres med humor som i In Flames' tilfelle. Dette er deres fornøyelsespark. Vil dere ikke være med, så stikk av.
Konserten på Øya ble likevel noe skjemmet av en lysdesigner med ekstremt markeringsbehov. Han har muligens sittet for mange ganger på Ponnykarusellen på Liseberg og drømt om å overstimulere de falske lysene der, for slitasjen på øynene fra lysbombardementet tok nesten konsentrasjonen vekk fra konserten onsdag kveld.
Men det er vel slik det må være på en berg- og dalbane av en konsert.
STEIN ØSTBØ