Chic featuring Nile Rodgers
Øyafestivalen, Amfiet
Publikum: Ca. 8000
Aktuell singel: «I’ll Be There»
Til og med den vesle soundchecken/stemme instrumentene-seansen til Chic er funky. Trommeslageren med det trommeslagervennlige navnet Ralph Rolle, bassisten Jerry Barnes og sjefen Nile Rodgers finner liksom en groove enten de vil eller ikke.
Rolle erstatter den briljant økonomiske – og metronomiske – Tony Thompson, som gikk bort i 2003. Barnes har rollen som Rodgers gamle høyre hånd og mest fornemme samarbeidspartner, den på alle måter skoledannende bassisten Bernard Edwards. Han har vært død lenge – siden 1996.
Også de to kvinnelige vokalistene er nye. Kimberly Davis er en kraftfull «belter». Damen som kun går under navnet Folami har en passende mystisk Mona Lisa-smil, og en smulere stil. Begge er kledd i syttitallsfasjonable aftenkjoler, henholdsvis oransje og rød, og ser ut som sirener tatt rett ut av et Roxy Music-omslag. (Roxy Music var et av bandene Rodgers så på 1970-tallet, og tenkte at «det skal jeg lage en svart utgave av». Roxy Music – og Kiss!).
Mennene er alle kledd i hvite dresser (vel, selvsagt). Keyboardisten Richard Hilton er såpass trinn at det ser ut som om han har på seg en veiarbeiderkjeledress. Tomannsblåserrekken teller Bill Holloman (saksofon) og Steve Janowski (trompet). Også sistnevnte har «looken» til en ni-til-fire arbeidsmann, nærmere bestemt en statsautorisert revisor. Fett! Bare Russell Graham, også han på tangenter, kan kalles ung.
«Everybody Dance» demonstrerer Rodgers’ geni: Discolåter som går veldig rett på sak, med «hooken» introdusert umiddelbart, og bransjens beste «breakdowns» (han uttalte en gang at han likte å «dekonstruere låten, og så rekonstruere den igjen i ørene dine»). Barnes briljerer på skvalpete slapbass – ikke for siste gang.
«I Want Your Love» er et tidlig høydepunkt, med sitt snirklete blåser- og strykerarrangement, kirkeklokker og trompetsolo. Så spiller bandet opp to av slagerne Rodgers og Edwards – The Chic Organization – skrev for Diana Ross: «I’m Coming Out» og «Upside Down».
«He’s The Greatest Dancer», «We Are Family» og «Soup For One» på rappen, så tidlig i konserten, er nesten sløsing. Men Rodgers har mer konfekt i posen, selvsagt, ikke minst fordi han spiller ikke-Chic sanger han enten var med å skrive eller produsere, eller begge deler, «back in the day». Ergo ««Like A Virgin», Madonna, 1984!», som han entusiastisk introduserer den som.
Andre slike: Daft Punks «Get Lucky», samt en «Notorious» (Duran Duran) som er bedre uten Simon Le Bons breking. Og Sister Sledges «Lost In Music».
Rolle synger David Bowies «Let’s Dance», mens Rodgers planker Stevie Ray Vaughans bluesy originalsolo.
«Nye» «I’ll Be There» – den er basert på et gammelt riff – gjør ikke skam på seg, og «My Forbidden Lover», med sitt slangeaktige gitartema, sitter kanonbra.
Rodgers’ gitarlyd er som alltid en nytelse: Sånn helt ren, stram Stratocaster-klang. De som mente at disco var «statisk» musikk, kan ikke ha hørt Nile, som svinger som en jazzmusiker.
«Freak Out» må komme som en lettelse etter en lang dag med indierock, og «Good Times», heri opptatt noen strofer av «Rapper’s Delight» – da en seksti-sytti publikummere får komme opp på scenen og danse med bandet – er et klassisk Øya-blikk. «Lost in music», indeed.
Den beste typen «tradisjonskonsert». En livskraftig feiring av noe som var – og musikk som alltid kommer til å vare.
MORTEN STÅLE NILSEN