Filmanmeldelse: «Irrational Man»

Den snart 80 år gamle filmskaperen sprer nevroser og skarpsindigheter via lerretet en gang i året. Det i seg selv er imponerende.

Men noen ganger – som nå – tenker jeg at han kunne brukt litt mer tid på å finslipe sine kreative ideer. Han kunne vært litt skarpere i kanten, både hva humor og det kriminelle plott angår.

Woody Allens etiske betraktninger rundt forbrytelse, livsgnist og rettferdighetssans inneholder likevel en del snadder for hjernen. Settingen er ganske tradisjonell; en alkoholisert, deprimert, men likevel karismatisk filosofiprofessor kommer til en ny jobb der en jevnaldrende kvinnelig professor, og en ung kvinnelig student faller for hans intellekt og fysiske utstråling.

Replikker som henviser til de største forfattere og tenkere glir silkemykt ut av den desillusjonerte mannen og hans unge beiler.

Det som imidlertid trigger ham, er en blodig urettferdighet han får nyss om ved en ren tilfeldighet. Sammen med  sin unge student overhører han en samtale der en gråtkvalt kvinne forteller at en dommer sannsynligvis helt urettvist vil frata henne foreldretten til hennes barn.

Dermed er filosofiprofessoren i gang med et interessant etisk spor. Fra å være en sutrende selvopptatt gubbe, blir han en ridder på hvit hest som tar affære. «Affæren» dreier seg om å eliminere dommeren.

Ideen gjør han potent, på alle mulige måter, til stor glede for hans to venninner. Uten å røpe hva som videre skjer, er det neppe overraskende å si at filmen berører det helt store spørsmålet om mord i noen henseende kan anses som moralsk forsvarlig.

Det hele gjort med Woody Allens snert, om enn i hastigste laget, ikke på nivå som «Match Point» fra 2005.

Trioen Phoenix, Stone og Posey gjør uansett en strøken innsats.