«Southpaw» skulle opprinnelig ta for seg Eminems liv etter suksessen, en slags oppfølger til «8 Mile».I stedet har vi fått en boksefilm som tar i bruk absolutt alle klisjeene tilgjengelig – Regissør Antoine Fuqua peiser på som om film som «Rocky», «Rasende okse» aldri har skjedd. Her snakker vi overdreven selvtillit. Billy Hope har alle verdensmesterbeltene rundt livet, bor i en megakåk med tjenere, har verdens søteste kone og en lynende smart datter på ti. Ikke verst for en kar som vokste opp på barnehjem i Hell’s Kitchen, hva?
Etter å ha forsvart beltene for fjerde gang på rad («Jo mer bank Billy får i en match, dess hardere slår han tilbake!») mener kona at nok er nok:Legg opp! La oss hvile på laurbærene og telle penger. Grådige boksepromoterer (50 Cent med gangsterhatt) vil selvsagt ikke la det skje uten kamp, og i kulissene lurer den colombianske frekkasen Miguel Escobar sulten på kamp. Noe fryktelig dramatisk skjer og snur oppned på mye. Du vet at den gamle mesteren skal møte mye motstand, hvis dette manuset inneholder noe originalt i det hele tatt må det være antallet nedturer og ydmykelser Billy skal igjennom. Da er han tvunget tilbake til røttene, og hvem dukker opp andre enn Forest Whitaker i klassisk tapning: En lavmælt, men fattig vismann som hvisker Billy tilbake til livet i et sliten gammelt treningslokale for gategutter. Det er nesten utrolig at en slik rolle er skrevet på ramme alvor i 2015 - nesten litt pinlig. Filmer er riktignok vellaget – boksescenene varierer synsvinkelen på måter som skaper ordentlig nerve. Dét virker i hvert fall inspirert i det havet av lettvintheter denne filmen har blitt. Hadde man ikke hatt Jake Gyllenhaal å støtte seg til ville garantert «Southpaw» vært glemt allerede. Men jeg ville heller sett en film om hans vei fra dradd og innhult psykopat i «Nightcrawler» til sixpack-kjempe her enn filmen om Billy Hope du har sett hundre ganger før.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN