ALBUM: INDIEROCK
Wilco
«Star Wars»
(dBpm/Anti)
Ved en tilfeldighet har vi i løpet av de siste dagene sett tre ulike forsøk på aldrende musikkstorheters omstilling til den nye økonomiske hverdagen.
NME fortalte at papirutgaven skal bli gratis. Neil Young hadde fått nok av streaming - og trakk platene sine fra samtlige abonnementskanaler. Mens Wilco plutselig ga bort et flunkende nytt album i anledning bandets 20-årsjubileum.
Løsningene til den britiske musikkavisa og kandieren med Starbucks som sin hvite hval framstår mest som krampetrekninger og dødsralling. Wilcos sprell føles til sammenligning ungdommelig lett og kvikt, som en tilfeldig #formiddags-selfie eller et ironisk, eh, LOL.
Ikke fordi plata kommer som en overraskelse; albumsjokklansering i seg selv er ikke lenger en bærende nyhet. Wilco sin tar derimot Internettet med stor I på kornet. Låtene er lagt ut til gratis nedlasting. Den har et dustete kattecover og en keitete nerdetittel (sannsynligvis det mest tomsete albumnavnet siden Beta Band sin «Hot Shots 2»). Satt opp med fjollete typografi og mindfulness-farger, som et likegyldig, men bevisst skuldertrekk til innpakning og staffasje.
Der selve idéen om å ha det gøy er det viktigste.
De av oss som kan sjokkere barnebarna med at innspilt musikk en gang faktisk ikke var gratis, kan også mimre om at Wilco har vært teknologisk foroverlent tidligere. Det geniale streamingsprellet «Yankee Hotel Foxtrot» var noe ganske annet enn dette gratisstuntet.
Musikalsk er årets utgivelse og 2001-klassikeren løst sammenknyttet. Begge har samme spilleglede i seg, og en kreativ entusiasme som representer den festlige og reflekterte Jeff Tweedy. I motsetning til fjorårets Tweeedy-far & Tweedy-sønn-utgivelse (med umulig-å-huske-tittelen «Sukierae»). Den hadde et forståelig tungsinn, men også en tiltaksløs, manglende evne til begrensning og spissing.
Det er nesten for åpenbart at åpningslåten heter «EKG». En sinna, garasjebråkete elektrokardiografisk instrumental som skal bevise at det er pulserende, elektrisk aktivitet i den 20 år gamle bandskrotten.
Pulserende, fordi «Star Wars» med noen få unntak er korte rufselåter. Spilt inn med overskudd og et intenst kraftrockhjerte som banker til terningkast sju. Med så mange Wilco-kjennetegn at det grenser til det fnisete. Der gjennomføringen ikke er like interessant hele tiden.
Men Tweedy er lykkelig. Gitarene er powerpop-gladsinte. Produksjonen er sylhvass og tett. Låtene knappe og presise.
Og dessuten har plata de gryende liveklassikerne «Random Name Generator» og «You Satellite». Ikke minst sistnevnte - en lang melankolsk dronemaler, med potensiale til å dras ut i langt over tretti minutter seighet på de riktige konsertene.
Om «Star Wars» som album har klassikerpotensiale er mindre relevant. Det er ikke en gang særlig relevant hvor det skal rangeres i Wilco-diskografien. Albumet er en hjemmelaget gave, som ikke føles halvhjertet, slik slike gratisting pleier å være - men derimot oppriktig generøs og usedvanlig raus.
BESTE LÅT: «You Satelite»
TOR MARTIN BØE