D’Angelo & The Vanguard
Oslo Fjordfest, Sukkerbiten
Publikum: Ca. 1500
Aktuelt album: «Black Messiah»
«D’Angelo er en morgenfugl, av et slag», het det i en profil i Rolling Stone nylig.
Det viste seg at den amerikanske soulsangeren pleier å avslutte nattens studioarbeid akkurat i tide til å møte solen utenfor. Intervjuet fortsatte et par dager senere. Da møtte D’Angelo opp ved midnatt, frisk og uthvilt, til en avtale som var satt til tre timer tidligere.
I Grimstad på onsdag, under Skralfestivalen, måtte folk vente på den svarte messias i halvannen time. I Oslo var han «bare» én time forsinket. Lenge nok til at vi fikk høre en masse fin musikk over PA-anlegget – Marley, Fela Kutis samlede verker (føltes det som). Og lenge nok til at en del folk ble kalde og småsure.
Ingen lovende ikke-start, altså. Men når fyren omsider dukker opp – med bredbremmet hvit hatt på hodet – klapper vi likevel.
Han ser veldig godt ut. Det er ikke lenge siden mange trodde at D’Angelo var en fortapt mann. Da «Black Messiah», det tredje albumet hans, omsider kom i desember i fjor, var det som lyn fra klar himmel – etter en fjorten år lang ventetid. (Platen synes i ettertid å ha vært et slags startskudd for et 2015 som har vært et gullår for selvbevisst seriøs svart musikk i langspillerformat).
Publikum er gledelig variert, både i alder, etnisitet og høyde (han høyeste gjør som han alltid gjør: står foran meg), og er usedvanlig godt befolket av kvinner. De er kommet for å høre ham, selvsagt. Men kanskje også få et glimt av det som i sin tid – rundt tusenårsskiftet – var verdens rettmessig mest omtalte «sixpack».
Han er mer «kjøttfull» nå, men kan fortsatt «move» som Prince, samt synge «well» og «wow» som Teddy Pendergrass og skrike «heeeey!» som James Brown. Til et studiodyr å være, er han en ytterst karismatisk scenepersonlighet.
Bassen i «Ain’t That Easy», spilt av en av verdens ypperste utøvere av elektrisk bassgitar, den både svingende og søkktunge Pino Palladino, slår i mellomgulvet, men utelukkende på den behagelige måten. Har noen artist noen gang vært mer definert av bass enn D’Angelo? Blåserne er glasskarpe, og han har med seg to mannlige korsangere. Lurt, for noen må veie opp for tapet det er at D’Angelo nødvendigvis ikke kan harmonisere med seg selv på scenen.
«Vanguard Theme» er et oppvisningsnummer for bandet. Basstrommen slår kanskje vel hardt i «Betray My Heart». Han setter seg bak el-pianoet for elegante «Spanish Joint». Når han kommer ut igjen på scenen etter et kort opphold bak, ser han enda mer ut som Zorro: Nå i svart hatt og en kjortel.
«Really Love» er mer en svett, sumpete «vamp» enn en egentlig melodi. Men den avleveres på uovertruffent vis: D’Angelo revner klimakset med skrik, og går så inn i en «scat»-dialog med den spanske gitaren.
«The Charade» er pur psykedelisk funkrock. Han tilegner den til de «utallige ofrene for politibrutalitet». De hvite spotlightene på scenen føles som lommelykter i øynene.
Oppløpssiden, med de to publikumsfrieriene «Brown Sugar» og «Sugah Daddy», er en ren triumf. D’Angelo leder bandet med den komplette «soul revue»-autoritet. Ber dem markere på takt «én», eller «fem», og til slutt: «47 ½!». Jeg talte ikke. Men musikerne gjorde sikkert det.
Man kan trekke D’Angelo i orden og oppførsel. Men for en musiker.
MORTEN STÅLE NILSEN