EVENTYR
«Disney Tomorrowland: A World Beyond»
USA. 11 år. Regi: Brad Bird.
Med: George Clooney, Britt Robertson, Raffey Cassidy, Hugh Laurie.
Disney-konsernet – hoffleverandør av blindt, blåøyd håp til den nesten psykotisk optimistiske amerikanske folkesjelen – overgår seg selv i avslutningsscenen i «Tomorrowland».
Jeg avslører ingenting ved å si at denne «United Colors of Benetton»-sekvensen vil få unge, svulmende hjerter til å svulme enda litt mer, og foreldrene deres til å assosiere til den kyniske sluttscenen i den siste episoden av «Mad Men».
Før den tid har vi tilbrakt to ikke ukoselige timer i selskap med en film som handler om fremtiden på en tiltalende gammelmodig, nesten «retro» måte.
«Tomorrowland» føles som en femtitallsvisjon, full av jetpaks og myke runde linjer. Om du lurte: Fremtiden er hvitmalt. (Scenografien har en viss likhet med den i Woody Allens «Bananas», 1971).
Dette kan forklares med at fremtidsbyen vi møter, i en parallell dimensjon, er gammel. Planlagt og tilrettelagt allerede på Newtons og Teslas tid, og i full virksomhet da den unge, lovende Frank Walker forviller seg inn i den under et besøk på Verdensutstillingen i New York i 1964.
Der møter han en ung jente, Athena. Hun har en markant britisk aksent, noe som skal fortelle oss at hun er en no-nonsense type.
Fire-fem tiår senere er Frank Walker en desillusjonert gammel surpomp, spilt av George Clooney. Vår heltinne, Casey Walker, er datter av en mann som ble overflødig da NASA la ned romprogrammet. Myndighetene er i ferd med å demontere Cape Canaveral. Casey, en skikkelig nørd, har imidlertid ingen planer om å gi opp. Alle snakker om miljøkatastrofer og slutten på livet på jorden slik vi kjenner det. Men Casey vil bare vite én ting: «Hvordan kan vi fikse det?».
En magisk «pin» havner i hennes besittelse. Denne gir henne tilgang til fremtidsbyen Tomorrowland. Men bare i korte øyeblikk, og den er i ferd med å gå tom for «batteri».
Hun må finne den unge Athena og den gamle Frank Walker – eller de må finne henne. Både nåtiden på jorden og fremtiden i Tomorrowland står på spill.
Det blir et påkostet og til tider kostelig eventyr. Kostelig ikke minst da den gamle Frank Walker havner i en flørtete krangel med den fortsatt like unge Athena – de to hadde et godt øye til hverandre i den parallelle dimensjonen – som var de Cary Grant og Katharine Hepburn i en «screwball»-komedie fra 1940-tallet. Påkostet når Eiffeltårnet deler seg, og rydder plass til oppskytingen av en romrakett.
«Tomorrowland» finner tid til alle science fiction-eventyrets favorittroper, slåsskamper med roboter og «det er noe de ikke forteller oss»-konspirasjoner inkludert. Den finner også tid til en del produktplassering: Apple, Coca-Cola, Tesla. For ikke å snakke om Disneyworld i både Orlando og Paris.
Totalinntrykket ligger et sted mellom «Trollmannen fra Oz» (1939), «Jorden rundt på 80 dager» (1956) og «Tilbake til fremtiden» (1985). Med en dæsj «Pippi Langstrømpe» attåt, i form av de to handlingskraftige heltinnene.
Filmen siterer Einstein: «Fantasi er viktigere enn kunnskap». Det er et greit motto for en ren underholdningsfilm, med et sentimentalt «økologisk» budskap, ment for tenåringer.
Så får vi heller leve med at de siste 20 minuttene er mer støyende og barnslige og siklende sentimentale enn godt er.
MORTEN STÅLE NILSEN
Filminteressert?Flere nyheter her