ALBUM: COUNTRYROCK
Neil Young + Promise Of The Real
«The Monsanto Years»
(Reprise/Warner)
Neil Youngs fremdeles ganske ferske liv som nykter, nyskilt og nyforelsket har gitt ham et arbeidsoverskudd han ikke har vært i nærheten av siden tidlig på syttitallet.
Hans femte album siden 2012 følger trenden med å gi ut ny musikk rett før våren virkelig blir sommer, og rett før høsten virkelig blir vinter. Så langt har høstplatene – «Psychedelic Pill» (2012) og «Storytone» (2014) – vært mest vitale og musikalsk interessante, mens vårplatene – «Americana» (2012) og «A Letter Home» (2014) – har minnet mer om noe noen har kastet ned en kjellertrapp.
På «The Monsanto Years» er han primært forbannet. Til de grader.
I utgangspunktet på selskapet Monsanto (oppfinneren av sakkarin, produsent av kjemiske våpen under Vietnamkrigen, verdens nest største produsent av genmanipulerte frø) og Starbucks (kaffe).
Men disse blir mer et symbol på den globale storkapitalen, med et generelt budskap om bærekraftige holdninger og livstilsendring i bunn. Problemet er at virkeligheten raser ut den økologiske døren, og ender i et verdensbilde der Monsanto får skylda for alt som er galt – Starbucks inkludert, kan det virke som.
For som vanlig når Neil er sint, så blir han så sint at han ikke helt klarer å holde fokus.
Musikken er derimot grom Crazy Horse-Neil i rytmer og riff. Selv om dette ikke er Crazy Horse, men en bandkonstellasjon ledet av Willie Nelsons to yngste sønner.
Likevel er det en plate som i klang minner sterkt om «Sleeps With Angels» (1994). Spesielt i (den også «Harvest Moon»-aktige) «A New Day For Love» og den første langlåten, «Big Box».
Men, som det ofte blir med Young, her er det mye surr. Spesielt låvedansrockeren «Workin’ Man» og den først nydelige, etterhvert monomane «People Want To Hear About Love», hvis tekst nesten utelukkende er tittelen repetert til det komiske.
På tittellåten «Monsanto», finner han derimot tilbake plystringen fra «Walk Like A Giant». Mens «A Rock Star Bucks (journ. anm.: jada) A Coffee Shop» muligens er den mest idiotgeniale tittelen siden han skrev «Flying On The Ground (Is Wrong)» med Buffalo Springfield.
Det er et salig kaos.
Omtrent som coverets grumsete, overtydelige blanding av en modernisert American Gothic, den amerikanske grunnloven og – selvsagt – en dollarseddel.
Tanken bak er god, men som han selv sang, allerede i 2008: «Just Singing A Song Won't Change The World».
BESTE LÅT: «Big Box»
TOR MARTIN BØE