Plateanmeldelse: Giorgio Moroder – «Déjà Vu»

La oss ikke skusle med ordene: Giorgio Moroder er tidenes mest innflytelsesrike plateprodusent, og følgelig den beste.

Kort fortalt sørget han for at elektronisk musikk fikk puls og lot seg danse til.

Å si at dette har satt sitt preg på popmusikken de siste 40 årene er like dristig som å hevde at farger har vært viktig for filmmediet.

Samtidig har Moroder selv vært lite aktiv siden han lagde en rekke av åttitallets største og mest verneverdige filmmusikk-slagere. Siste virkelige tegn til liv var vel da han horet seg bort og lagde OL-låten «Hand In Hand» i 1988.

Hans betydning har imidlertid aldri bleknet. Og det var et artig tilbaketog han gjorde på Daft Punks «Random Access Memories» for to år siden; den franske duoen – som har hyllet ham hele veien siden midten av nittitallet – valgte å reintrodusere ham ved å la ham prate om seg selv på en låt i stedet for å bidra rent musikalsk.

Siden da har 75-åringen reist verden rundt i sin nye jobb som DJ (han drev ikke med den slags da han var discokonge), og åpenbart kost seg verre både med det og sosiale medier – fyren synes å være rørende beveget av sin pionérstatus, nesten som om den opprinnelig gikk ham hus forbi.

Men en ting er å farte fra klubb til klubb og spille Donna Summer-platene man produserte på syttitallet. Noe ganske annet er å lage en noenlunde relevant soloplate, 35 år etter at man sist gjorde det.

«Déjà Vu» er som sådan både en lettelse og en mild skuffelse.

Den som forventer elektronisk nybrottsarbeid fra Moroder nå, går herfra med uforrettet sak.

Det vi derimot hadde mer saklig grunn til å forvente, var at han ville dyrke sin egen legende i større grad. Men det er bare på et par-tre spor han henter frem den boblende «I Feel Love»-synthen som er hans varemerke.

Hans undervurderte jappepop (som Berlins «Take My Breath Away» fra «Top Gun», 1986) er heller ikke noe han velger å belyse her.

«Déjà Vu» er derimot en ganske vanlig dansepopplate anno 2015. I vår tid er «klubbmusikk» så til de grader smeltet ned i «pop» – hvilket er Moroders historiske bragd fremfor noe annet – at dette ofte låter som musikk du kan snuble over på hvilken som helst radiokanal med målgruppe under 40.

Ofte er det likevel veldig bra pop. Noen av den senere tids mest interessante listepopdamer, Sia Furler, Foxes og Charli XCX, bidrar på ypperlige spor som kan skilte med overbevisende, Ibiza-lydende eufori.

Moroder låner en del av Daft Punks stjernelagkonsept, med vekslende hell. Låten med Kylie Minogue er ganske kul, men coverversjonen av «Tom's Diner» sunget av Britney Spears ser vesentlig bedre ut på papiret enn den høres ut i headsettet.

Ikke at jeg finner navnet hans på omslaget, men det er også noen veldig Nile Rodgers-lydende gitarriff her.

Rodgers er den andre gamle discolegenden med ny vind i seilet etter bidrag på ovennevnte Daft Punk-plate. Han tar med seg sitt Chic til Øyafestivalen i sommer, og slipper ny plate en gang deretter.

Den blir forhåpentlig bedre enn «Déjà Vu» – som er langt i fra dårlig, men som kommer til kort når den måles mot avsenders fortid.

BESTE LÅT: «Diamonds»