KONSERT: Jackson Browne
STED: Plenen, Bergenfest
PUBLIKUM: ca. 4000
Hei, alle dere som ser fram til at Jackson Browne skal
spille «These Days» på Frognerbadet lørdag, siden han «glemte» den sist han
spilte på Norwegian Wood: Nå har han «glemt» å spille den i Bergen også.
Derimot kunne man finne skadefryd i at alderen endelig har tatt igjen amerikaneren. Browne anno 2015 ser ut som han er 48, med god hårvekst og litt harsk i talemålet.
Ikke ille for en som snart runder 67.
Hans tredje besøk i Bergen åpner med en nesten ny låt, knappe 19 år gamle «The Barricades of heaven». Den er så trivelig og sofaarmkrok-koselig at det, tja, nesten høres ut som en parodi på softrock. Kjekt det. Like kjekt at han følger opp med «The Long Way Around», som er fra 2014, høres ut som «Something Fine» fra 1972-debuten og åpner med å namedroppe hans største hit (som han altså ikke spiller): «I don't know what to say about These Days».
For aha-opplevelsen, det som alle som lytter på Jackson Browne én dag erfarer: Alt er én sang. Hver eneste låt høres ut som de er en del av den samme, etterhvert enorme plata.
Miljøaktivisten dukker opp i forkant av «If I Could Be Anywhere» (også fra 2014), der han forhåndsprediker om trusselen mot klodens hav. Uten å nevne at han spiller noen kilometer sør for det framtidige sjødeponiet i Førdefjorden.
Senere introduserer han «Which Side» (den tredje av fire fra 2014) med referanser til slekta si fra Norge. Han hyller det norske styresettet og mumler noe om at vi må slutte med hvalfangst. (Nok en misbrukt mulighet til å nevne Førdefjorden. Er han egentlig opptatt av miljø?)
Bandet er utsøkt. Spesielt gitarist Shane Fountayne, som mestrer ting man tidligere måtte være Mark Knopfler for å få til.) Introduksjoner til låtene er søte: «This is kind of a old song, not one of the oldest», «You now that you look cold, right?» og «So great to be in Bergen, it's not like the other time I've been here, it's completely different.» (Hm, kanskje fordi vi er ute? Fordi du sist spilte i Grieghallen?) Selvsagt avslutter han med alle softrocklåters mor: «Take it Easy». Helt greit, det.
Men ingen «These Days», altså.
Lykke til med den, Oslo.
TOR MARTIN BØE