KONSERT: Patti Smith
STED: Plenen, Bergenhus
PUBLIKUM: ca. 5000
Dette med å spille hele album på konsert kan gjøres på så mange måter. I fjor spilte Television, et band fra samme CBGB-miljø som Patti Smith, gjennom hele sin «Marquee Moon». Men de endret låtrekkefølgen, slik at konserten fikk en annen dynamikk.
Patti Smith følger derimot slavisk platen i gjennomspillingen av debuten «Horses» så til punkt og prikke at hun halvveis i gjennomspillingen poengterer at «That was side A. Now we'll turn it around and play side B.»
Her skal åpenbart alt være kronologisk riktig.
Fremføringen som sådan er mer lyrisk enn albumet. Eller i alle fall mye mer galopperende nedpå enn man skulle trodd. Bare selve idéen å åpne en konsert med «Gloria», den ultimate sett-avslutteren, føles absurd. Men den buldrer seg opp som discopunkanthemet om lesbisk kjærlighet den fremdeles er (og gjentas på slutten av «Land»).
«Redondo Beach» er mykere, ikke like kantete. Mer sandete, om du vil.
Og på «Birdland» trenger hun tekst og lesebriller.
I begynnelsen.
Etterhvert lever hun seg inn i sin egen tekst igjen og avslutter med fuglebevegelser.
Slik fortoner hele konserten seg. Noen låter («Kimberley» og «Break it up») er nær sagt kopier av sine albumoriginaler. Andre, som «Free Money» og ikke minst verdens korteste niminutterslåter, «Birdland» og «Land», er sintere, hissigere, kvassere og mer intense.
Og det er mulig det er ren innbilning, men det virket som om Johnny i teksten ble relokalisert til Bergen. I så tilfelle et poeng som gikk over hodet på de fleste.
Sceneshowet er helt elendig. Det eneste av dekorasjoner er rosene rundt basstromma. De eneste som gjør noe annet enn å være tilstede er Lenny Kaye og Smith selv.
Lenny Kaye med skinnvest ser fremdeles ut som butleren i Rocky Horror Picture Show.
Heldigvis.
«Elegie» utvides til å gjelde alle venner og familie har gått bort, ikke bare Jimi Hendrix – og hun begynner med Ornette Coleman, som døde tidligere i dag.
Det er en nydelig albumavslutning, men ingen konsertavrunder.
Derfor: En obligatorisk gjennomgang av favorittene «Privilege», «Because The Night» og «People Have The Power», før det som burde skjedd mye tidligere: En eksplosiv versjon av «My Generation» der «Hope I die before I get old» omdiktes til «I don't need that fucking shit/Hope I live because of it».
En deilig bråkete slutt der også Patti spiller gitar.
Eller, spiller og spiller. Går helt ravende gal med strenger og feedback, skal det være.
Tilfeldighetene ville at Sam Smith ikke kunne komme denne kvelden. Derfor ble Bergenfest-torsdagen ikke preget av to par Smith, men av to kvinner i slutten av 60-årene.
Derfra er alt forskjellig.
67 år gamle Grace Jones, som åpnet kvelden, var datert.
68 år gamle Patti Smith, som avsluttet kvelden, var tidløs.
TOR MARTIN BØE