KONSERT: Grace Jones
STED: Plenen, Bergenfest
PUBLIKUM: ca. 3200
Det har vært endel kjas om Grace' anatomi på denne litt underlige strukturerte turnéen hun er på akkurat nå. (England-Australia-England-Norge hittil.)
Og jada, hovedtiden på scenen presenterer åttitallsikonet seg mer eller mindre som hun ble født. Sett bort fra hvitmalte Keith Haring-inspirerte strøk over hele kroppen og et slags lærkorsett. Dette kombinerer hun med alt fra en flagrende svart kappe til en rød pelskåpe (som hun bare bærer).
På ingen måte vulgært.
Mer et litt rart snev av haute couture på lyse ettermiddagen.
Hun kommer på tjue minutter forsinket, men det har ikke blitt mørkere av den grunn. Stemmen hennes, en av de skumleste i det kjente universet, er inngående, sterk og betoner hvert ords siste stavelse som om det kastes ut.
Og hun knytter låtene sammen med voldsom, Dracula-klingende mumling backstage mens hun skifter. Til og med signaturlatteren.
Denne mumlingen er egentlig det beste: «I’m just having a little drink back here». «I’m going to church and I need to put some clothes on».
Men nok om hva hun har og ikke har på seg.
I alle fall for en stund.
Les også: – Grace Jones brente opp klærne mine
Musikken er dubvariabel diskoreggae fra hele karrieren, samt en ny låt, «Shenaningans». Sistnevnte er den eneste der scenefokus gis noen andre enn 67-åringen. En enda nærmere naken mann i de samme Haring-strøkene med en imponerende strippestangoppvisning.
Lurt, for låten er dørgende streit og forglemmelig. Faktisk så trøttende at man begynner å tenke mer på om det ikke er i overkant kjølig i et 11 grader svakvindet Bergen.
Å neida.
«I’m hot, should I take of some more clothes? England was colder than here» Jøss.
«You have heaters on the stage».
Aha.
Midt under «Pull Up To The Bumper» prøver hun å kline med en vakt som bærer henne foran scenegjerdet. Han feiger ut og får «chicken» slengt etter seg. Senere, før «Slave To The Rythm» får hun til slutte kysse en frivillig kar, som nesten glemmer navnet sitt. Morsomt.
Problemet med konserten er det malplasserte tidspunktet. Som erstatning for en halsoperert Sam Smith har den mørkeste konserten i Bergens historie blitt plassert så lenge fra solnedgang at til og med artisten selv må kommentere det mot slutten.
«Let’s pretend it’s night».
Men det funker ikke. Det er ikke natt. Det er ikke en klubb. Det er ikke en gang varmt. Det er bare veldig rart.
Rockeringutholdenheten hennes på «Slave to the Rythm» er derimot både kul og ikke minst ekstremt imponerende.
TOR MARTIN BØE