DRAMA
«MANDARINER»
Estland/Georgia. Regi: Zaza Urushadze. 11 år. MED: Lembit Ulfsak, Elmo Nüganen, Giorgi Nakashidze.
«Mandariner» er en sjelden film: Den forteller dypt og sant og inderlig menneskelig om krig. Enda det finnes både humor og ironi og fine doser folkelig naivitet oppi det hele.
Vi befinner oss i 1992, en tid da oppløsningen av Sovjet-samveldet var i ferd med å havne i tallrike fragmenterende regionale konflikter. Vi er i Kaukasus, i provinsen Abkhasia, der abkhasern ved hjelp av russerne kjempet for å frigjøre seg fra Georgia. Akkurat i denne provinsen bodde det en del estlendere, et resultat av folkevandringer i hundreår før vår tid; Abkhasia var - og er - en etnisk smeltedigel, også etter denne grusomme krigen - som filmen altså bringer en liten flik av.
Når filmen starter, har de fleste i den lille estlandske minoritetet reist «hjem». Men to enslige herrer holder stand: Mandarinprodusenten Margus og kassesnekkeren Ivo; mandarinhøsten er for stor og for god til bare å forlate den. Og særlig gamle Ivo er knyttet til stedet har sine helt personlige grunner for å bli igjen.
Men krigen kommer. Ikke med så mange soldater. Men nok til at det blir livsfarlig. Og etter en trefning, blir to menn pleiet av Ivo i hans hus - to som burde være bitre fiender.
Krigen er drevet av nasjonalistiske og religiøse og regionale skillelinjer; håpløst kompliserte. Men denne filmen bringer det ned på det nivået det hører hjemme: Hvordan bevare menneskeligheten i et helvete. Og det er beskrevet så godt, så usentimentalt og så medrivende, at filmen ble Oscar-nominert i år i klassen for beste fremmedspråklige film.
Der hørte den hjemme; en bedre uttenkt og bedre gjennomført film om krig vil du rimeligvis ikke få oppleve i år.
Så benytt for all del sjansen!
JON SELÅS