Konsertanmeldelse: Foo Fighters

Telenor Arena, Oslo

Publikum: Ca. 20 000 (fullt)

Aktuelt album: «Sonic Highways»

Dave Grohl er på sine middelaldrende dager blitt en slags «rockambassadør».

Det er ikke godt å vite hvorvidt han aktivt søkte jobben, eller om det bare var snakk om at ingen andre ville ha den. Men sånn er det blitt. Grohl ivrer for analoge innspillingsstudioer. Grohl lager dokumentarfilm om berømte amerikanske musikkbyer, hvori han oppfører seg som det han er: En entusiastisk, inderlig, naiv og nyfrelst nostalgisk voksen gutt.

«Rocken» blir erklært avgått ved døden hver eneste dag, så det er jo fint at noen taler dens sak. Men sjangeren er et hus med mange rom, og som utøvende musiker oppholder Grohl seg i tiltagende grad i bare ett av dem (illustrert i «Sonic Highways»-serien, der Foo Fighters besøker amerikanske byer med helt særpreget musikkidentitet, og avsluttet hver episode ved å spille en sang som låt nøyaktig som … Foo Fighters).

Til å være en fyr som lærte om «rolige vers og øsende refrenger» av Pixies og i Nirvana, er Foo Fighters et forbløffende lite dynamisk band. Musikerne – ikke virtuose noen av dem – går hardt ut, og har ikke så mange steder å gå etter første runde. Det får dem til å høres mer monotone ut enn de hadde trengt.

Grohl har dessuten en tendens til å overdrive publikumsfrieriet. Han brukte sannsynligvis en halv time av konserttiden til å snakke. At det han sa, var sympatisk – han er glad for å være her, skikkelig glad for å være her – er jo bra. Men alt med måte.

Denne anmelder sliter med at Foo Fighters kan låte så grått og så likelydende. Jeg strever også med Grohls énøyde, høyst begrenset «bredbeinte» oppfatning om hva rock «er».

Men det er i hvert fall 19.999 mennesker i Norge som er fryktelig uenig med meg.