Filmanmeldelse: Gnageånd

Denne canadisk-sørkoreanske (!) animasjonsfilmen har fått 7 års aldergrense. Det er forståelig – «Det elleville nøttekuppet» er forbløffende voldsom. Men det er kinkig også, all den tid det nok utelukkende er folk under syv år som vil få noe ut av den.

«Det elleville nøttekuppet»

«Det elleville nøttekuppet» er en svak animasjonsfilm. Den bruker halvannen time på å fortelle en historie som med fordel kunne vært unnagjort på en halv time eller mindre. Den om ekornet Egon, den egosentriske umuliusen blant dyrene i byparken, som blir forvist fra fellesskapet og må leve i eksil i den skumle byen.

Hell i uhell: Der ramler han over en gullgruve. Nemlig en nøttebutikk. Med nok mat til å fø Egon, og alle de gamle vennene hans i parken, i mange vintre. Det går en stund før Egon skjønner at stedet bare er en front for mer lyssky virksomhet.

I et «Olsenbanden»-aktig plot som aldri blir tilstrekkelig gjort rede for, viser det seg at skumlingene som driver stedet, er i ferd med å gjøre et kupp via noen underjordiske ganger i kjelleren.

De gamle vennene hans kommer ham til unnsetning da det begynner å bli farlig. Nesten litt rart, for som «helt» i en barnefilm betraktet, er Egon en usedvanlig usympatisk, narsissistisk figur.

Utover det har han ikke stort til personlighet, noe som i grunnen gjelder alle karakterene i filmen (som ellers er preget av dugandes, men mekanisk og helt uinspirert dataanimasjon).

Egons kumpaner og rivaler forblir fremmede for oss: Den selvnytende Nelson, kjæresteemnet Annie, rotta han bare kaller «kompis». Unntaket er Majoren, som vi i kraft av Nils Ole Oftebros sonore røst, skjønner at det må være noe muffens med.

«Humoren» er nesten unntak av «knall og fall»-typen, ispedd en serie prompe- og rapevitser, og som nevnt: Forbløffende aggressiv. Filmen oppleves oppjaget og masete, og turnerer på klønete vis den avsluttende sentimentaliteten. Den har amerikanerne et tettere grep om.

MORTEN STÅLE NILSEN