Konsertanmeldelse: Avicii

KONSERT: Avicii
STED: Findings Festival, Bislett Stadion
AKTUELL SINGEL: «Waiting For Love»
PUBLIKUM: Cirka 7000

De bortimot 10 minuttene med total stillhet over PA-anlegget før kveldens hovedattraksjon arriverer (proft!), gir nordmannen- og kvinnen anledning til å kjenne på hvor frossen «hen» er.

Mai-snart-juni været er ufyselig rått.

Avicii er forsinket, og når han kommer, kommer han på krykker – til en glissen stadion. Jeg sier 7000, mest for å være kamerat, men tipper egentlig at det er færre her.

Ryktene vet for en gangs skyld ikke hva det er som er i veien med beina hans (gutten må «slow down», han blir jo sykemeldt stadig vekk, stakkars). Men armene er i alle fall OK.

Avicii driver ikke med vulgær «fistpumping». Han har en mer aristokratisk stil. Han gestikulerer, som om han dirigerer et usynlig symfoniorkester ved sine føtter, eller som en trollmann i full gang med en eller annen formel.

Han står, som alle «superstar DJs» gjør, bak et gigantisk podium av den typen Mussolini nok ville ha misunnet ham. Videoene, både på podiet og på begge sidene av scenen, viser kitschy «fantasy»-scener: Fugler som flyr, fanastilandskaper. Bare unntaksvis stjernen selv.

John Newmans «Love Me Again» og Blasterjaxx’ «Snake» er de første fragmentene ut, i et DJ-sett som broderlig blander både andres og Aviciis’ hits. «Addicted To You» er den første av hans helt egne.

Når man sier at Avicii ikke sparer på fyrverkeriet, så er ikke det et munnhell. Avicii sparer faktisk ikke på fyrverkeriet. Ikke på konfettien heller. I den housete «You Make Me» kaster han gjentatte ganger hendene opp bak hodet, noe som får det til å se ut som om han ikke mikser, eh, «plater» der oppe, men snarere en «shaken» martini.

«Heaven», en ny balladesak med Coldplays Chris Martin på vokal, låter nøyaktig slik du ville tippe at et låt med Avicii og Chris Martin skulle låte. Bedre og mer coldplaysk, faktisk, enn Coldplay selv i det siste.

Han spiller både «The Nights» og «The Days». Førstnevnte planker det keltiske temaet fra «Wake Me Up», og sistnevnte har vokal av Robbie Williams. Avicii er gæmlisenes venn, nemlig – noe som tyder på at han har planer om å være lenge i bransjen (det er ikke vanskelig å se, eller høre, ham for seg som en fremtidig Max Martin – en eminens i skyggen som skriver og produserer for andre artister).

I det hele tatt: Avicii har raskt rukket å bli dus med flere generasjoner. «Wake Me Up» har gått i loop på P4 i en god stund nå, og det er forbløffende mange mennesker av den typen som bare kan kalles «voksne» her i kveld. Kanskje de er her på smøretur med jobben, kanskje er de vestkantforeldre som vil holde seg «nede» med «kidsa». Kanskje synes «kidsa» at det er som når mamma vil bli venn med dem på Facebook.

I «The Tracks Of My Tears» får han Smokey Robinson til å høres ut som Mikke Mus, en manøver som får den «voksne» i denne anmelder til å hutre og hikste noe om «helligbrøde».

Under David Guettas «Sunshine» er det et par karer oppe på podiet og hjelper ham med ett eller annet (én million «EDM»-hatere: «Han har vel mista minnepinnen da!»). Han kommer tilbake til nettopp Guetta (han er jo overalt), i «Lovers On The Sun».

Under «Hey Brother», Disclosures «White Noise» og «Waiting For Love» begynner omsider det frosne publikummet å tine.

«Wake Me Up» og «Levels» er idiotsikre vinnere, og Valentino Khans «Deep Down Low» er et velkomment skudd hard klubbmusikk. Avicii lager ikke egentlig slik selv. Han er en popartist mer enn en klubbfyr, opptatt av det melodiøse og pene.

De egne sangene hans – det er som oftest nettopp sanger – henter mye fra den typen meloditemaer som preget softrock- og metal, samt filmmusikk, i første halvdel av 1980-tallet.

Den siste halvtimen gir oss flere eksempler på at sirkusdirektøren Avicii kan sine saker. Det er sent, men bedre enn aldri, og det er ingen grunn til å kimse av musikk som jakter den kollektive ekstasen. Det har musikk gjort så lenge musikk har funnets.

Kulden – vi snakker under 10 grader, og slik skal det ikke være på «klubb» – og det tufsete synet av en under halvfull stadion, må ta sin del av skylden. For at det sånn alt i alt ikke ble noe mer enn en medioker opplevelse.