ALBUM: ROCK
Faith No More
«Sol Invictus»
(Reclamation/Border)
En populær vrangforestilling skal ha det til at det tidlige nittitallets grunge oppsto i et vakuum. At ingenting hadde skjedd i amerikansk rock siden midten av åttitallet.
Slik var det ikke. Det hadde oppstått en ny rockmusikk i California i mellomtiden. Den yndet å forene både svarte (funk, hip hop) og hvite (metal) innflytelseskilder.
Red Hot Chili Peppers har brukt de 25 siste årene til å dra denne stilen ned i søla. Og Jane’s Addictions semi-okkulte Los Angeles-mytomani er lett å le av i 2015.
San Francisco-bandet Faith No More var de kyniske, ironiske drittungene i dette miljøet; en visuelt og musikalsk umake gjeng som allerede i 1985 gjorde seg bemerket med den sardoniske «We Are The World»-kommentaren «We Care A Lot».
Da den atletiske vokalisten Mike Patton mønstret på i 1989 tok den epokegjørende funkmetal-hybriden «Epic» over MTV. I 1992, da «Angel Dust» kom, var de verdens beste rockband.
Noe viktig gikk tapt da den enestående harry gitaristen «Big» Jim Martin tok skjegget sitt og gikk (han er i dag gresskarfarmer i California, faktafans). Bandet la inn årene i 1998.
I 2009 gjorde de som alle rockband før eller senere gjør – tok en æresrunde på festivalene (uten Martin). Nå er albumet her (fortsatt uten Martin).
De hadde ikke trengt å lage det. Det hadde ikke trengt å være så bra heller.
«Sol Invictus» er riktignok den minst beinknusende platen deres. Men kreativt sett tar den opp hansken nøyaktig der de slapp den på de to post-Martin albumene sine.
MØRK HUMOR: Faith No More tar for seg metalklisjeer med en viss ironisk distanse. Foto: TESTPRESS
Faith No More er metal, men sjelden i mer enn et par minutter om gangen. Bandet har uendelig mye musikk å bake inn i den kinetiske kunstrocken sin. Gjerne av det eksotiske slaget – bossanova, mariachi- og cabaretmusikk.
Roddy Bottums lugne pianokaskader er den odde ingrediensen i bandets «sound», en stadig illevarslende oase i brottsjøen av gotisk tribaltrommespill og glammete gitartepper.
Patton er stjernen. Stemmen hans, som behersker seks oktaver og et utall uttrykk, snur på en femøring. Han er som en innpisker til et skrekkabinett, og kan hviske deg besvergende i øret i det ene sekundet, for å bjeffe som en rabiat bikkje det neste.
Noen ganger går bandet seg vill i spøkelsestoget. Deler av skrekkfilmmusikken i «Cone Of Shame» blir i dummeste laget. «Motherfucker» er et feilsteg.
Men «Separation Anxiety» og «Matador» går rett inn blant bandets ypperste, sistnevnte kronet av et vidunderlig forløsende gitarriff.
Sirkuset er tilbake i byen.
BESTE LÅT: «Matador»
MORTEN STÅLE NILSEN