KONSERT: 5 Seconds Of Summer
STED: Oslo Spektrum
PUBLIKUM: ca. 8000 (utsolgt)
AKTUELT ALBUM: «5 Seconds Of Summer»
Den australske YouTube-sensasjonen misliker å bli kalt et boyband, og det er jo ikke rart – de spiller tross alt på instrumentene selv – men både markedsføringen og nedslagsfeltet av deres «high school»-punk er på skala med deres mer synkrondansende kollegaer. Det er nesten umulig å finne en mannlig publikummer i salen.
De VG-listetoppende guttene brisker seg ikke med nevneverdig skarp rockbakgrunn når det er lyden av «Eye Of The Tiger» og «The Final Countdown» som fyller Oslo sentrums storstue. Men joda. Her blir det stemning med stor Æ.
Skjermen over scenen går i nedtellingsmodus. Samtlige stoler er nå forsømt til fordel for ståplass, og salen bruser over.
De skriker. Herregud som de skriker. Ørepropper er forgjeves. Og foreløpig er det kun surfertypen Ashton Irwin som er på scenen og dundrer løst på trommene.
Skrikene blir monumentalt verre når resten av bandet ankommer. Førstelåten er «End Up Here». En befrielse fra det skjærende frekvensmonsteret fra pikene som fyller salen.
5 Seconds Of Summer redder øretrommene fra undergang, men fyller ikke øregangene med mye originalt.
Både «Out Of My Limit» og «Heartbreak Girl» låter som hvilken som helst skoleavslutning fra en vilkårlig amerikansk tenåringfilm fra slutten av forrige århundre.
Men på «Permanent Vacation» bryter de det sukkersøte med tunge riff. Dessuten får videodekningen i svart/hvitt på skjermene dem til å framstå som ikoniske rockere.
La det være merket: undertegnedes alder er det dobbelte av 5SOS’ målgruppe. Men tidvis får konserten meg til å føle meg som to fjortenåringer fanget i én kropp.
Musikken minner fælt om poppunken som var populær gjennom mine tenår – de er en streitere og mindre ironisk variant av Blink182, kanskje mer på linje med Good Charlotte og Sum41.
Men det mest imponerende er hvor godt de underholder. Kjemien bandet i mellom og med publikum er knallsterk. Ikke at de behøver å løfte en finger – Calum Hoods smil er nok til at salen går i ekstase. Han fører den smale kjekkasbassistarven videre fra Duran Durans John Taylor.
Luke Hemmings står alltid i midten, men er den streite (les: kjedelige) i gruppen. Den egentlige frontfiguren bor inne i Michael Clifford – den Pete Doherty-aktige gitaristen med blått hår, samt trommisen, som er den mest autoritære.
Musikalsk har guttene lite å tilføre punkpopen, men man selger ikke ut Spektrum på sjarm alene.
Etter så mange år uten markante utøvere i sjangeren er det forbausende forfriskende med et skamløst popband som ikke er avhengig av glatt elektronisk studioproduksjon.
En låt som innkapsler det mest spennende soundet deres er «Rejects», som åpner med et tungt riff, bryter til et sukkersøtt poprefreng, og så tilbake i et rivende bridge-parti. Tøffe smørgutter faller ikke mellom to stoler lenger. Det er visst mulig å være begge deler.
De inviterer en russegutt fra salen på scenen for å gi Clifford en pause fra gitaren. Russen rocker så hardt at Clifford nasker gitaren tilbake i frykt for å miste jobben sin.
Han er dog en habil gitarist, som også er den som imponerer mest når guttene bestemmer seg for å improvisere en enkel låt om Oslo. Det går aldri dypere enn «Today I went to Oslo and it was very nice», men hyggelig tanke.
De mister meg litt i balladeland. «Amnesia» er en fin sippelåt i Goo Goo Dolls-landskapet, mens «Beside You» bare er gørrkjedelig.
Men de gjør opp for seg når de viker unna setlisten på oppfordring fra publikum, som skriker etter «Pizza» rett før guttene runder av med en cover av The Romantics-klassikeren «What I Like About You».
Men huskelapp til neste gang: Litt mer identitet i låtene, og øreplugger av titanium.
SANDEEP SINGH