Filmanmeldelse: «McFarland»

USA. Regissør: Niki Caro. MED: Kevin Costner, Ramiro Rodriguez, Carlos Pratts, Maria Bello, Johnny Ortiz.

Filmer om å lykkes og om å slå igjennom i USA - ikke minst via sport - er en egen amerikansk filmsjanger. «McFarland» intet unntak.

Kevin Costner er gymnaslærer/gymnastrener med visse adferdsproblemer. Han får en siste mulighet til en jobb: I byen McFarland i California, en litt lurvete småby der den store befolkningen av mexicanske innvandrere er fattige landarbeidere. Læreren og hans familie får visse problemer med å tilpasse seg. Og byen med å tilpasse seg læreren. Men litt tilfeldig oppdager han at noen av hans elever har meget spesielle forutsetninger for å løpe. Og dermed er løypa lagt, både idrettslig og sosialt.

Som sagt: Opplegget er høyst uoriginalt. Men gjennomføringen er god! Det skyldes rimeligvis i stor grad regissøren, Niki Caro, en new zealandsk dame, som i 2002 kom med fantastiske«Whale Rider», en film som med utsøkt følsomhet brukte hjemlandets maori-mennesker og deres begrepsverden i en aldeles nydelig samtidsfortelling.

Denne gangen er det fattige landarbeidere som skal skånes for å få sin beinharde underklassetilværelse forskjønnet og trivielt romantisert. Det greier hun; både den barske virkeligheten anno 1987 og noen av disse menneskenes utvilsomme kvaliteter og gleder. Som igjen betyr et mye rikere og meningsfylt liv for treneren og hans familie.

Kevin Costner er skreddersydd for en oppgave som denne. Tøff nok, følsom nok. Samtidig som noen av birollene - noen besatt av amatører - er helt prikkfrie. Som den trofaste butikkeieren, den vimsete skjønnhetssalong-ansatte, den hardtarbeidende med omsorgsfull handlende moren, en 100 prosent tøv-fri rektor.

Dette er rett og slett god story-telling. Det er nesten skjemamessig i forhold til sjanger. Men, altså, spekket med fine observasjoner og ekstrakvaliteter.