Plateanmeldelse: Støv – «Støv»

Halvparten av kvartetten Støv kommer fra Mo i Rana. En av dem er vokalist Robin Skog (navnet skriker etter en fremtidig, akustisk solokarriere), og for oss som ikke kommer fra området blir det vanskelig ikke å tenke på bandkollegene Kråkesølv fra Bodø – man får en følelse av at dette, jingle-janglende skråblikkpop på nordnorsk, er gjort før.

«Støv» har dermed ikke nyhetsverdien Kråkesølvs 2009-debut surfet på, men den er en mer forseggjort plate, og musikalsk nekter bandet å forholde seg til grim geografi.

Når platen slår opp vinduet med den episke «Begynnelsen» er det som om en myk, mørk oransje California-sol legger seg dovent i rommet.

Gitarklangen er majestetisk, kompet dunkelt; albumets eksotiske vellyd kan antagelig tilskrives produsent Anders Tjores betydelige fingerspissfølelse for vinylvennlig platesamlerrock.

Morsmålsbølgen i norsk indierock har så smått tatt form av et dialektdiktatur. Ikke uproblematisk i disse ører, men i tilfellet Støv er det lett å la seg sjarmere. Ikke minst fordi Skog har et sympatisk hulk som kler de kjærlighetssyke tekstene godt.

Åtte låter på 29 minutter kan virke snaut, særlig fordi halvparten har vært ute i forkant. Men det er nydelige sanger, drapert i et eventyrlig sound, levert av et karaktersterkt og sympatisk band.

Det er lite rusk på «Støv».

BESTE LÅT: «Begynnelsen»