ALBUM: POP
Samsaya
«Bombay Calling»
(BMG/Sony)
«Vil ni se en stjärna!», tenkte jeg da jeg så Samsaya på en eller annen lanseringsfest helt tidlig på 2000-tallet. For en forfriskende entusiasme!
Slik ble det ikke. Historien om Samsaya er muligens historien om hvor vanskelig det er å holde en musikerkarriere gående i Norge.
Muligens er det også en historie om hvor mye mindre krevende det er å henge rundt settet på reality-TV-show enn å arbeide i platestudioet.
Når artisten nå kommer med sitt album nummer to, 11 (!) år etter debuten «Shedding Skin», føles det utrolig nok som enda en restemiddag, slik fjorårets EP gjorde allerede da.
I alle fall for oss nordmenn; det skal i rettferdighetens navn sies at denne platen nok i hovedsak er ment som et visittkort for utlandet.
Når den likevel promoteres her: «Stereotype», «Bombay Calling», «Jaywalking», «Breaking Bad», «Superhero» – dette er sanger som har vært med, som nisser på lasset, i årevis allerede. (Og hvis «vær deg selv»-budskap føles naive i munnen på en voksen kvinne).
Hvorom alt er: De overdøver den lille håndfullen nye (?) sanger, som er underveldende. De høres ut som B-vare av den typen Rihanna, med velfortjent arroganse, forkaster hver eneste dag.
BESTE LÅT: «Bombay Calling»
MORTEN STÅLE NILSEN