Denne tar det tilbake enda et tiår. Det pulserende drivet i basslinjen skåler til Giorgio Moroder og Katys teatralske vokalteft gir filmatiske åttitalls-vibber. Hun har en enorm autoritet i stemmen, bryter den med små engasjerende skrik og oppfordringer til publikum. Hun er jo trossalt «The girl next door» og ikke en diva. Overgangen til den søte «Love Me» kommer litt fort, men glir godt.