Sceneproduksjonen er enkel og grei. Svær widescreen bak på scenen, «småskjermer» på hver av sidene. Alle musikerne i svart, som det «roadhouse»-boogiebandet de låter som. Adams har mikrofoner plassert både i midten og på de to fløyene, og skriker godt fra seg med den arketypisk hese rockrøsten sin. Ganske uimotståelig, dette refrenget.