«Kids» vil ikke bare «rocke» – de vil kline også. Og i 1984 og 1985 gjorde de det til denne. Åttitallsstilledansen over alle åttitallsstilledanser – ved siden av Alpahvilles «Forever Young». Den var «state of the art»-balladepoprock den gangen. Nå er den en sviske. Fremføringen er ikke nevneverdig plaget av brennende inspirasjon. Det er dumt å kaste bort denne lille gullklumpen på for mange allsangpartier og daffe «nedpå» passasjer. Skal det være powerballade så skal det være powerballade. Denne mangler «power».