ALBUM: JAZZ/FOLK
Silje Nergaard
«Chain Of Days»
(OKeh/Sony)
På «Chain Of Days» har hun oppsøkt begge ytterpunkter og kommet opp med det som er hennes beste album siden «At First Light» (2001).
Og hun gjør det med en varm, åpen omfavnelse av tradisjonsmusikk, fra den slentrende folk-åpningen «Buckle Her Shoe» til avsluttende «Morgenstemning».
Den amerikanske tradisjonsmusikken – nærmere bluesen enn jazzen her – er påfallende til stede i uttrykket. Ikke vet jeg, men overgangen til OKeh-labelen – hundre år neste år og berømt for sin hovedsakelig afroamerikanske artistkatalog – kan da ikke være tilfeldig?
Vellykket til stede er også trommis Anders Engen og bassist Audun Erlien; førstnevnte har i tillegg produsert.
Paret gir lydbildet en forsiktig rytmikk som har mye til felles med Vidar Busks banebrytende «Venus, Texas» (2001), der de to hadde de samme rollene. Det er en rytmikk som igjen har bidratt til å gjøre Tom Waits til en verdensstjerne blant musikkjennere.
Det er lekent, sobert og akk så blått, men effektivt bak Siljes inderlige vokal.
Tonen i stemmen hennes virker også mindre tilgjort enn tidligere, og det er denne tonen – sammen med en gjenfunnet melodisans – som er platens røde tråd. «A Crying Shame» er noe av det nydeligste hun noensinne har skrevet, det er nesten så man kunne ønske å høre Minnie Riperton tolke denne, om hun bare hadde vært i live.
«Café De Flore» har musikalske kvaliteter i Nick Caves «Murder Ballads»-klasse, mens «Lady Charlotte» er innsmigrende tangoblues Kristin Asbjørnsen snarest bør adaptere.
Apropos adapsjon; Silje Nergaard er ofte overmodig i valg av coverversjoner. Sist var det Radka Toneffs «The Moon's A Harsh Mistress», men her lykkes hun bedre med a-has klassiske «Hunting High And Low» – dempet, nedpå og med fabelaktig trompetlyd fra Arve Henriksen.
Endelig har hun funnet sin stemme, etter femten år, står det i presseskrivet. Vås. Silje har hatt sin stemme hele tiden, den har bare utviklet seg. Til det bedre.
BESTE LÅT: «A Crying Shame»
STEIN ØSTBØ