Plateanmeldelse: Madonna – «Rebel Heart»

Hun har fått mye pes i det siste, Madonna. Kjeft for fortsatt å spille på sex, for ikke å beherske sosiale medier, for å være for gammel – og ond latter da hun gikk over ende under sin Brit Awards-opptreden.

Likevel kommer hun garantert til å fortsette sitt eget løp, med sin naturstridige standhaftighet.

Avtalen mellom Madonna og omverden har alltid vært: Så lenge popperlene triller inn, kan hun gjøre som hun vil.

Og «Rebel Heart» har mange perler. Platen har også mange spor – 19 på deluxeutgaven, 14 på den ordinære. Strammere redigering hadde vært å foretrekke.

Vi må nå ti år tilbake i tid for å finne det siste noenlunde helstøpte Madonna-albumet, «Confessions On A Dance Floor», som også var det siste hun lot én produsent styre bortimot hele veien.

Men lappeteppemetoden fungerer bedre på «Rebel Heart» enn på R&B-influerte «Hard Candy» (2008) og EDM-baserte «MDNA» (2012).

Madonna virker nå mer fokusert på å lage de gode enkeltlåtene enn på å være et hett klubbnavn.

Derfor føles dette som en mer helhjertet Madonna-plate enn de to forrige, selv om de mange involverte produsentene gir det hele en viss mikstape-smak – litt Diplo her, litt Kanye West der og en dæsj Avicii på siden.

Det er underlig at hun har valgt den generiske discosangen «Living For Love» som singel og åpningsspor, der låter hun bare som et vagt ekko av seg selv anno «Like A Prayer» (1989).

Betydelig morsommere er det å høre henne i albumets mest overraskende parti, med trekløveret «Unapologetic Bitch», «Illuminati» og «Bitch I'm Madonna».

Der beveger hun seg i et urbant, reggaeinfluert landskap Rihanna ville følt seg hjemme i, og særlig de to førstnevnte er vidunderlig vellykkede.

Overproduserte «Iconic» og «Veni Vidi Vici» viser på den annen side at hun ikke bør bli for urban; Madonna og selvskrytende hip hop-estetikk går ikke særlig godt sammen.

Erotisk sett er det også opp og ned. «S.E.X.» er akkurat så deigete usexy som tittelen antyder. «Best Night» er derimot mørkt pulserende og tiltalende orientalsk-klingende.

Det gledeligste er likevel det som utgjør albumets hovedvekt: Gladtriste, reflekterende poplåter av typen hun har laget lite av siden årtusenskiftet.

Sanger som «Ghosttown», «Joan Of Arc», «Inside Out» og «Wash All Over Me» er alle en deilig motvekt til de mange tøfferiene; dette er den sårbare Madonna som stod så rakrygget på «True Blue» (1986) og «Ray Of Light» (1998).

Taylor Swift og Katy Perry ville begge grepet «Body Shop» begjærlig, og det er godt å høre Madonna gi sine unge arvtagere motstand.

«Rebel Heart» har en del skjønnhetsfeil. Overivrige dopreferanser, litt for opplagte nikk til artistens opprørske storhetstid, mye lettvint lyrikk.

Men stemmen hennes er i fin form, og det er en lettelse å høre Madonna dyrke sitt ypperste talent.

Det er ikke å være rebell, men å snekre pur pop som smelter hjertet.

BESTE LÅT: «Illuminati»