Så er vi omsider kommet til topps i Mini-hierarkiet og selveste Mini John Cooper Works, som vi heretter vil forkorte til Mini JCW, venter oss i BMW Norges garasjeanlegg. Etter at BMW i 2001 overtok Mini og foretok en av tidenes mest vellykkede retro-lanseringer noensinne, er vi nå kommet til generasjon 3 og den JCW vi nå skal testkjøre er den hittil kraftigste Mini-versjon noensinne – dette i påvente av en sannsynlig GP-versjon på et senere tidspunkt.
Av konkurrenter i småbilklassen er det ikke flust, men vi må jo tenke på Audi S1. Den har tilfeldiogvis også en 2.0-turbomotor på 231 hestekrefter, men tilbyr et dreiemoment på 370 newtonmeter mot Miniens 320. Akselerasjonen fra null til 100 kilometer i timen skal ikke ta mer enn 5,8 sekunder - altså er den (på papiret i det minste), hakket hvassere enn Minien, som sprinter på 6,1.
Motoren er i denne generasjonen jekket opp fra 1,6 til altså 2,0 liter. Her har man altså gått mot trenden som tilsier downsizing. Men Mini-ingeniørene har tatt i bruk den ferskeste BMW-teknologien med Twin Power Turbo-system og Minis versjon av Efficient Dynamics som gir en effektøkning på 10 prosent fra forrige generasjon, til heftige 231 hestekrefter.
Motoren er basert på den som sitter i Mini Cooper S, som vi testkjørte under lanseringen, men har i JCW en effektøkning på 23 prosent gjennom andre stempler, ny turbo og annen innstilling på den elektroniske motorstyringen.
Dreiemomentet er som nevnt 320 newtonmeter og denne trekkraften er tilgjengelig hele veien fra 1.250 til 5.000 omdreininger.
Dette lover godt!
Les også: Her er nye Mini Cooper med fem dører!
Vel ute i sollyset for å ta bilder slår det oss hvor tøff bilen ser ut i forhold til de «snillere» variantene. Men det kan nesten bli litt mye av det gode: Fronten forekommer oss nesten overlesset med sportslige detaljer og ikke mindre enn syv luftinntak – ekte eller ikke. Uansett er felger og fargekombinasjoner, diffusor og hekkspoiler, med på å gi inntrykk av kraft og fartspotensial.
Inne i bilen blir de visuelle inntrykkene nesten overveldende. Dette er en orgie i rundinger og en sportsbilstemning i sort og rødt som er til å ta og føle på – bokstavelig talt – men alt sammen tilpasset den velkjente Mini-stilen. JCW-sportssetene er standard, men er i testbilen i en kombinasjon av såkalt Dinamica kunstskinn og skinn. De har sømmer i rødfargen som går igjen andre steder i interiøret. Setene er omsluttende og behagelige å sitte i, gir svært god støtte og er heldigvis ikke altfor faste.
Når vi har startet bilen og er i gang oppdager vi nemlig fort at fasthet har bilen nok av fra før. Sportsunderstellet er svært stivt satt opp (det kan velges bort om man ønsker og vi lurer på om ikke vi ville ha gjort det), og JCW Cup-felgene på 18 tommer (ekstrautstyr), forsterker hardhetsfølelsen i chassiet. Det er ikke snakk om noe særlig komfort i denne bilen og når vi kommer opp i fart og drar på skikkelig, forsterkes det inntrykket av et lydnivå det er uvanlig å oppleve i en moderne bil: Det bråker rett og slett skikkelig.
Men heldigvis er lyden en del av den sportslige opplevelsen – dette er en rå og sportslig motorlyd som ingeniørene har tunet til å pirre sansene og understreke bilens råskap. Og enda hevder de som har kjørt forrige generasjon at dagens Mini JCW er en god del mer sivilisert enn forgjengeren!
Les også: Test av Mini Paceman på vinterføre
Og fort går det - bilen har imponerende fartressurser og testbilen med den kjappe og effektive dobbelkløtsj-automaten med seks trinn klarer sprinten fra 0 til 100 på 6,1 sekunder (manuell versjon: 6,3). Motorlyden som ledsager farsøkningen er nærmest berusende og som sagt svært fremtredende. Knatringen fra de sentralt plasserte lydpottene når man løfter foten,forsterker det sporty lydbildet. Toppfarten på 246 kilometer i timen er selvsagt av akademisk interesse for oss her i Norge, men forteller om ikke annet at dette er den raskeste serieproduserte Minien hittil.
Les også: Mini Countryman eller Volvo V40 CC?
Veigrepet er kanskje det mest imponerende med bilen og gjør at man kan tilgi det ultra-stive oppsettet ganske snart. Mini JCW kan hives gjennom krappe svinger med bare en anelse understyring på grensen og momentreaksjoner, såkalt «torque steer», i rattet ved fullt pådrag er det overraskende lite av. Mini har valgt å utstyre bilen med en elektronisk variant av differensialbrems som fordeler momentet svært effektivt og bidrar til å gi bilen fantastisk gode veiegenskaper.
Servotronic-styringen hadde tjent på å gi en anelse bedre tilbakemeldinger fra veien og kan oppleves som litt nervøs før man venner seg til den, men er ellers slett ikke verst og bilen er i det hele retningssikker.
Mini JCW koster i utgangspunktet fra 439.000 kroner hvilket ikke er noen ublu pris i forhold til ytelsene. Med sportsautomaten til bare 4.400 kroner ekstra har vi ikke noe problem med å anbefale den - den både forbedrer ytelsene og reduserer forbruket.
Utstyrsmessig vil de fleste finne noe å huke av på på ekstrautstyrslisten - mye av det vi finner naturlig å ha på en slik bil, som DAB+ radio, for eksempel, er tilvalg - det er klart at hvis det er hovedsaklig sportsbilopplevelsen man er ute etter og vil være belemret med så lite krimskrams og «kjekt-å-ha» som mulig for å få en enklere og lettere bil, kan man avstå fra mye av det.
Testbilen hadde i alle fall «en del» ekstrautstyr som for eksempel:
For å konkludere: Til denne prisen er det vrient å finne noe mer sportslig og mer kjøreglad bil. Og når karakteren skal gis, ser vi nesten bort fra 2-eren på terningen komfortnivået ville gitt i en bil primært beregnet til daglig transport eller til familiebruk. Sekseren for kjøremoro blir likevel litt for mye for hele bilen sett under ett, så vi ender opp med en femmer denne gangen.
Testresultat
Forrykende moroklump med effektiv motor, imponerende ytelser og gode kjøreegenskaper
Bråkete, temmelig ukomfortabel og en ikke helt tilfredsstillende styring