Mini Clubman har alltid vært det man kaller et nisjeprodukt. Altså en bil for en svært særegen og identifiserbar kundegruppe. BMWs marketing-avdeling (det er BMW som eier bilprodusenten Mini), har definert kundegruppen som dem som ønsker Miniens stil, sportslighet og kompakte dimensjoner, men som har behov for mer plass til bakseteplass og/ eller bagasje. Dette har ikke endret seg nevneverdig siden den første Clubman kom i 1969 og overtok for Morris Mini Traveller.
Det som slår oss når vi får se den nye Clubman under lanseringen er noe som derimot har endret seg betydelig - nemlig størrelsen. Forrige Clubman, lansert i 2007, var fortsatt under fire meter lang, men 2016-modellen er lang som en Volkswagen Golf og ser enda lengre ut i profil da den har mer langstrukne proporsjoner. Under lanseringen presiserte da også PR-ansvarlige for merket at de nå har tatt skrittet fullt ut opp i kompaktklassen.
Dette skjer over halvannet år etter at den nye generasjon Mini ble lansert. Vår første kjøreopplevelse med den kan du lese om her.
Med sine nå 425 centimeter i lengden og hele 180 i bredden er dette den største Minien noensinne (man kan rent formelt sette spørsmålstegn ved gyldigheten av selve merkenavnet i sin bokstavlige betydning for denne bilen). Den er dermed betydelig lengre og bredere enn den relativt nylig lanserte 5-dørs Mini.
Selveste Volkswagen Golf har omtrent de samme dimensjonene selv om Miniens annerledes proporsjoner gjør at den ser lengre ut. Den er noe lavere enn Golf med 144 centimeter i høyden, men har kortere overheng - akselavstanden er 267 mot 263 centimeter - og mer oppreist frontrute som gir Mini-karakter og samtidig en mer langstrukket kupé.
De økte dimensjonene gjør at interiøret er merkbart romsligere enn det man forbinder med Mini. Her er noe mer albuerom foran og det er plass til til to voksne i baksetet - med tre vil det bli vel trangt i bredden som i de fleste kompaktbiler, men Clubman er tross alt en fem-seter og dette er svært romslig for en bil med Mini-navnet.
Samtidig har man klart å bevare Mini-stemningen med den intime atmosfæren man forventer og interiøret ser på en måte trangere ut enn det er. Den runde instrumenteringen dominerer selv om layouten på dashbordet samt noen detaljer er blitt tilpasset den økte bredden. Det mest synlige er ventilasjonsdysene som faktisk ikke engang er runde lenger.
Ellers oppleves dette Mini-interiøret som høyverdig med god materialkvalitet og forseggjort finish. I setene med bra med justeringsmuligheter fant vi oss godt til rette og det er godt med plass over hodet selv om man er 190 centimeter og vel så det. Hodeklaringen er god også i baksetet, der benplassen er akkurat tilstrekkelig til samme person.
Bagasjeplass er det også - 360 liter i henhold til VDA-normen - så dette er en bil man fint kan legge ut på lengre turer med. Et praktisk gulv deler det i to avdelinger og kan bikkes opp i stående posisjon om man trenger hele dybden. Legger man det ned får man flatt innlastingsgulv i flukt med lasteterskelen.
I tråd med Clubman-tradisjonen har denne stasjonsvognen to bakdører i hekken som åpnes til hver sin kant. Mini Clubman er dermed - i og med at den nye generasjonen har fire sidedører mot forgjengerens tre - blitt en 6-dørs bil!
Åpningen kan foregå manuelt med et lett trykk på en knapp i det høyre dørhåndtaket først, via sentrallås med nøkkel eller - hvis man har valgt denne funksjonen - ved å sparke under støtfangeren midt på. Praktisk når man har favnen full av handleposer eller annet og en funksjon man finner på stadig flere biler.
Mens vi venter på neste Mini Countryman: Her er den oppgraderte versjonen av dagens.
Clubman produseres i tre bensinversjoner og tre dieselversjoner med et utvalg av 3- og 4-sylindrede motorer. Mini One Clubman, Mini Cooper Clubman og Mini Cooper S Clubman er variantene - med en «D» i tillegg hvis det er diesel det dreier seg om. Til Norge kommer i denne omgang bare tre av de seks og det er Cooper og Cooper S-versjonene (bensin) samt Cooper D (diesel). Tekniske data finner du som vanlig oppsummert nederst. One, One D og Cooper SD priser blir klare i løpet av november slik det ser ut nå og vil ankomme Norge i løpet av første kvartal 2016.
Vi kjørte kun et (velutstyrt) eksemplar av Mini Clubman Cooper S med den spreke 2,0-liters rekkefireren med BMWs Twin Power Turbo-teknologi vi kjenner fra 3-dørs og 5-dørsversjonene. Den yter 192 hestekrefter og er selvsagt også i Clubman sprek i massevis. Bilen er riktignok ikke fjærlett, men 1.390 kilo med automat (1.360 uten) er ikke mer enn at denne motoren klarer å gi bilen utmerkede ytelser på vei. Med 7,1 sekunder gjør Cooper S med automat unna 0 til 100 bare tre tideler langsommere enn den adskillig lettere 3-dørsversjonen.
Vi prøvde bilen også med manuell sekstrinnskasse og nøler ikke med å anbefale automaten på det varmeste. Den er mer effektiv og 8-trinnsautomaten fra BMW er noe av det ypperste i sjangeren med myke, lynraske og sømløse girskift som gir motoren den kraftoverføringen den fortjener. Dessuten fant vi den manuelle en anelse trå å betjene og ikke 100 prosent presis i sjaltingen heller.
Som en forlenget, men ikke forhøyd, Mini, kjører Clubman naturlig nok veldig bra. Med sin lengre akselavstand blir den samtidig hakket mer stabil, men også en anelse mer sedat i oppførselen - man kan på sett og vis kalle den mer «voksen». Kjøreegenskapene er gode og styringen av det bedre som finnes på markedet: Følsom, presis og med gode tilbakemeldinger fra veibanen.
Komfortnivået er også bedre enn på andre Mini-versjoner vi har kjørt, men noe flygende teppe er ikke dette - humpete vei merkes og vi opplevde understellet på grensen til stumpt over korte ujevnheter. Dempingen er på den faste siden og det skal sies at bilen var utstyrt med hjul med 18-tommers felger (standard er 16). Allikevel er dette stor komfort sammenligner vi den med råskinnet Mini John Cooper Works, som vi nylig testkjørte.
Når det gjelder støynivå er det ikke bare fryd og gammen og her når Clubman ikke opp i forhold til biler som Golf. Motorstøyen er riktignok begrenset unntatt ved kraftig pådrag, men vi opplevde hjulstøyen tidvis som sjenerende. På motorvei var også vindsuset hørbart.
Hva koster så herligheten? Vel, nøyaktig pris på testbilen har vi ikke da den var spekket opp med en lang liste ekstrautstyr, men 192-hesters Cooper S koster fra 374.400 kroner med 8-trinns automat. Listen over ekstrautstyr er lang som et vondt år på BMW-vis så det er fullt mulig å bikke en halv million med god margin.
Den som ønsker dieselversjonen med dens 2.0-liters 150-hestersmotor, kan anskaffe den fra 289.000 (manuell) og 314.000 (med automat).
Men Mini Clubman er tilgjengelig fra 269.000 kroner for Mini Clubman Cooper (3-sylindret motor på 1,5 liter og 136 hester), hvis man holder seg til standardutgaven - noe i praksis ingen kunder gjør. Det skal sies at selv DAB-radio og automatisk klimaanlegg er ekstrautstyr (henholdsvis til 3.260 og 5.620 kroner), og en lang rekke pakker må til for å ende opp med en bil på nivå med vårt testeksemplar.
Og så, på det avgjørende spørsmålet: Selv om dette ikke lenger er noen mini-bil, kan den likevel anses å være en ekte Mini, er heldigvis svaret et klart JA!
Det gjelder noen av ulempene, men også fordelene - som er blitt flere. Den fortjener derfor, tross sine merkbare lyter, den gode karakteren fem. Det er, tross terningsymbolet, ingen tilfeldighet.
Testresultat
Underholdende å kjøre - god styring og dynamiske kjøreegenskaper, utmerket kvalitetsinntrykk, ligner ikke noe annet.
For høyt støynivå, kan til tider oppleves noe stump i fjæringen.
Reiseomkostningene til denne reportasjen er dekket av importøren. Les mer her