Den desidert beste boka anmelderen har lest om syriafarere

«De hater politiet, de hater foreldra sine, de hater staten, de hater det vestlige samfunnet. Først og fremst hater de seg selv. De føler de aldri er bra nok. Så vil de gjøre noe godt, men vet ikke helt hvordan.»

Det sier norsk-pakistaneren som går under det fiktive navnet Tariq. Han er hovedpersonen i Demian Vitanzas nye roman, og inspirert av en mann som soner en åtteårig dom i et høysikkerhetsfengsel, etter å ha deltatt i kampene i Syria.

Demian Vitanza hadde skrivekurs i fengslet. De to begynte å snakke, og etter ti måneders samtaler, ble det en roman. Det er den desidert beste boka jeg har lest om den tematikken.

Noe å dø for

Tariq er født og oppvokst i Halden. Foreldrene hans er pakistanske. Faren soner en lang drapsdom, og Tariq er skolegutt når han møter faren første gang. Som tolvåring blir han sendt på en beinhard internatskole i Pakistan. Da han kommer hjem, skulker han skolen stadig oftere, begynner med dop, festing og småkriminalitet. Inntil han en dag er i moskeen. Han ber. Da skjer det noe med ham. Noen måneder senere sitter han og kompisen i en varebil på vei mot Syria.

Fedreløse gutter slitt mellom to kulturer, som sklir ut av skolesystemet og begynner med dop og kriminalitet, inntil de finner noe å leve for. Eller dø for. Fortellingen er velkjent og etter hvert veldokumentert.

Blant annet i Erlend Ofte Arntsens dokumentar «Fremmedkrigerne» (2016), om tre gutter fra Lislebygata i Fredrikstad som reiser til Syria. De tre har sterke biografiske paralleller til Tariq og hans to kompiser som drar til Syria.

Vellykket fortellergrep

«Det må være en roman. Det kan ikke være ekte», krever Tariq i denne boka, som er en fiksjonalisert selvbekjennelse. Den er lagt opp som et intervju, der vi kun leser Tariqs svar: «Er du sikker på det? Ok, jeg er kanskje ikke universitetsprofessor, men jeg snakker ikke som en bikkje heller.» Her må leseren fylle ut fortellingen gjennom å tenke seg til hva intervjueren sier.

Dette uhyre vellykkede grepet brukte den fransk-italienske forfatteren og scenekunstneren Demian Vitanza også i debutromanen «Urak» (2011), omtalt som det årets beste og farligste debutbok. Vitanza har siden gitt ut skuespillet «Londonium» (2012) og romanen «Sub Rosa» (2014). Som scenekunstner har han jobbet med skriveprosjektet «Papirløse fortellinger», og skriveprosjektet «Stemmer fra innsiden», fra fengselsinnsatte.

Boka omtales som fiksjon, men oppleves sannere enn en dokumentar - i eksistensfilosofisk forstand. Vitanza gjengir Tariq med en helt suveren litterær muntlighet, som framstår naturlig; det kommer liksom innenifra; «følelsen jeg fikk da jeg ba. Det var som å dra ut proppen i bunnen av badekaret. Plupp. Så begynte all faenskapen å renne ut. Når man opplever noe så sterkt, noe så vakkert, vil man selvfølgelig oppleve det igjen og igjen. Du kan godt si at jeg ble hekta».

Dødsmystikk

Dette er vendepunktet i boka. Noe skjer inni Tariq, en «åndelig boost». Etter hvert har ikke bønnen samme virkning. Tariq forteller hvordan syriakrigerne drømmer om en heroisk død, aller helst av en bombe. Akkurat det er beslektet med temaet i den eksistensielle romanen «Menneskets lodd» (1933) av den franske forfatteren André Malraux. Her skildrer Malraux terroristen Tschens lengsel etter ekstasen i dødsøyeblikket gjennom en slags handlingsmystikk. Malraux var i Spania under den spanske borgerkrigen.

Flere har pekt på likheten mellom vestlige syriafarere og de mange som dro til Spania. Utfra et oppriktig ønske om å kjempe mot fascismen, men også preget av en krigsromantikk som ikke stemte med virkeligheten.

«Jeg hadde reist hele veien til Syria for å hjelpe befolkninga her, og når jeg virkelig trengtes, hadde jeg ingenting å bidra med. Jeg ble svimmel, satte meg ned på fortauskanten, bet tenna sammen og gråt.», sier Tariq. Han forteller om ruinbyer, avrevne kroppsdeler, regelrette henrettelser. Men også om en overraskende normal hverdag utenfor krigens sentrum. Etter hvert blir kampen preget av interne stridigheter. Muslimer kjemper mot hverandre. Også her er det det paralleller til den spanske borgerkrigen, og de ulike fraksjoner på venstresiden som gjorde at opposisjonen gikk i oppløsning. Revolusjonen spiser som kjent sine barn.

Bønnerop og hanegal

Tariq er forbløffende åpen og lite politisk korrekt. Blant annet når han forteller om en homofil mann som blir kastet utfor et stup. Tariq mener henrettelse er for brutalt, men legger ikke skjul på at de bør straffes. Han insisterer på at han ikke sverget troskap til ISIL, som han ble dømt for. Det framstår troverdig.

Aller mest rørende er uskylden som ligger i bunn. Lengselen bort fra vestens falskhet og materialismen; «Jeg vil ikke våkne opp om morgenen i et syntetisk kaos, jeg vil våkne opp til bønnerop og hanegal.»