Anmeldelse: A(pe)-kjendis tilbake i rampelyset

Her kommer Julius som alle vil se, han svinger seg i toppen av et tre …

For dem som vokste opp på 80-tallet, er sjimpansen Julius et uforglemmelig barndomsminne.

Med bleie og babyklær så vi ham herje rundt i sine adoptivhjem etter at moren hadde avvist ham. Men møtet med mennesker kostet, det skulle ta lang tid før Julius klarte å venne seg til sitt naturlige apeliv igjen.

Hele livshistorien

I dag er Julius en svær sjimpanse på 36 år, og det er lite som minner om den lille, sårbare babyapen han var. Men boka går kronologisk til verks og forteller gjennom duse blyanttegninger og en lett, men morsom tekst om hele Julius’ liv.

Fortellerstemmen i boka er en av dyrepasserne. Han forteller om Julius til to barn som har kommet for å se på sjimpansene. Dette trekket fungerer godt.

Leserne lærer med karakterene i boka, og siden dyrepasseren har jobbet med Julius hele livet hans, gjør det historien nær og levende.

Apetårer

Forfatter Lenda Lindahl og illustratør Camilla Kuhn har hatt mye dramatisk stoff å velge i. Og de har klart å oppnå en god balanse mellom de morsomme Julius-historiene, som da han malte halve trappa i huset han bodde i blå, til de triste, som da han mistet den ene sønnen sin.

Tegningene «beveger seg» fritt rundt på sidene, noe som passer svært bra til de klatreglade apenes bevegelsesmønster. Slik får man også et godt visuelt inntrykk av livet i apejungelen.

Lett å like

Akkurat som Julius selv er denne boka om ham lett å like. Den er laget i samarbeid med Dyreparken i Kristiansand, men den bærer ikke noe preg av å være skjult reklame for parken.

Timingen er også svært god. Generasjonen som vokste opp med Julius er nå småbarnsforeldre, og «Julius – et apeliv» vil være fin mimring for dem.

Samtidig gir boka mye ny info om Julius, og den viser at selv om aper elsker å klatre og leke, har de også tunge stunder, ikke så helt ulikt sine nære slektninger menneskene.