Rystende åpenhet og litterær innsikt i sterk samtalebok

Med en nesten rystende åpenhet forteller forfatteren, kritikeren og essayisten Henning Hagerup om seg selv og sitt eget liv i Alf van der Hagens nye bok «Leseren». Uten at det føles verken pinlig eller privat snakker Hagerup om sin oppvekst og sine forhold til venner, kjærester og familie uten tilsynelatende å legge bånd på seg.

Her avsløres alkoholisme og utroskap hos foreldrene, omsorgssvikt overfor Henning og hans yngre søsken, rotløshet og mangel på ansvar og livsdugelighet.

Og i neste omgang; hovedpersonens egen mangel på evne til å ta vare på seg selv, både økonomisk og helsemessig, dessuten om en smertefull sykdom som brakte ham helt fram til livets siste terskel.

Enestående fortolker

Disse livserindringene oppleves aldri som noen form for moteriktig bekjennelse eller trang til å spekulere i skandaler og villskap i det velkjente Hagerup-dynastiet (Henning er sønn av Helge og barnebarnet til Inger). I denne boka balanseres det levde livet på en merkelig måte mot opplevelsen av at tilværelsen har en litterær dimensjon som overskrider alt dette.

For Henning Hagerup (57), som gjennom sine essaysamlinger har vist seg som en enestående fortolker av verden, har bøkene helt fra han var barn vært en integrert del av livet. Ikke som terapi, trøst eller motvekt til lidelser og smerte. Man kan nesten få inntrykk av at erfaringene også oppleves som en del av den store fortellingen livet på jorda fortoner seg som for et menneske med Hagerups mottakelige sanse- og følelsesapparat.

Beundring og begeistring

Dette er Alf van der Hagens tredje samtalebok med betydelige forfattere. Tidligere har han møtt Dag Solstad og Kjell Askildsen i bøker som står som viktige kildeskrifter til disse forfatternes kunstneriske verk.

Som van der Hagen selv har påpekt; disse bøkene er ikke biografier, de springer ut av en beundring som folder seg ut i begeistring og nysgjerrighet.

Forfatteren holder seg på avstand. Samtalene med Hagerup styres med én finger på rattet. Van der Hagen får Hagerup på gli gjennom referanser til kilder, sitater fra tekster og personlige iakttakelser. Men det er aldri tvil om at Hagerup er hovedpersonen.

Livsglede

Boka er usedvanlig rikholdig. Til tross for mye elendighet, er det inntrykket av gleden over livet som sitter igjen ved endt lesning. En katastrofal økonomi, en grusom kreftbehandling og en nifs helsesituasjon forhindrer ikke at det er jubelen over å være i stand til å nyte tilværelsen, samtale med venner, dele livet med kone og katter (opptil 14 på en gang), lese bøker, lære nye språk og ikke minst formulere seg språklig som gir livet mening.

Store deler av boka har også en almenn kulturhistorisk verdi om det litterære livet i Norge fra 1980-tallet og framover. Mye av det mest tragiske er dessuten formidlet med store doser humor.

Bør bli statsstipendiat

Det er også befriende å høre en litterat snakke om Dante og Goethe med samme iver som han gjør rede for Donald Duck og spøkelsesfortellinger. Og som kan snakke om Dag Solstad og Tor Åge Bringsværd med samme begeistring. Ikke minst er det spennende å følge Hagerups gjennomtenkte, religiøse refleksjoner.

Av boka går det fram at venner av Hagerup tre år på rad har fremmet forslag om at han bør bli statsstipendiat. Til de besluttende myndigheter er det bare én ting å si: Hva i huleste nøler dere etter?