ALBUM: Verdensrommet er stedet.
The Megaphonic Thrift
Plateselskap
På sitt fjerde og så langt beste album retter bergensbandet The Megaphonic Thrift blikket mot stjernene, med hjelp fra støypopguru Emil Nikolaisen og synthfantast Njål Paulsberg.
Sistnevnte spiller en uvurderlig rolle på «Få meg til verden i tide», der han skyver lydlandskapet i retning av både clustersk krautrock («Intro») og kosmisk elektro («Atomur»). Jeg håper han forblir i bandet.
Ikke minst synger kvartetten nå på morsmålet.
Det er et velkomment stilskifte. Den solide forgjengeren «Sun Stare Sound» vitnet nemlig om stagnasjon – en fornemmelse av at kvartetten var blitt vel komfortable bak sin mur av gitarstøy.
Her er imidlertid The Megaphonic Thrift preget av et strålende overskudd, klarest uttrykt i forunderlige «Hendene» og «De gale».
I likhet med den beste psykedeliske popmusikken, minner de om at vi mennesker er en måte for universet å lære seg selv å kjenne.