Anmeldelse: Ebba og Karl har vært gift i 46 år, de har to barn og to barnebarn. Hun har vært høyskolelærer, han ungdomsskolelærer. Nå er de pensjonister, og har flyttet til en leilighet på Oslo vest – delvis mot Ebbas vilje. Det er vinter og hålke, veiene blir ikke strødd, og ekteparet våger seg ikke ut. Det vil si; Karl bestemmer at de ikke kan gå ut, Ebba føyer seg. «Leiligheten er blitt trangere og mørkere. Hun er helt sikker. Hvert rom har krympet med noen kvadratmeter. Veggene er nærmere henne», heter det i dette kammerspillet, som etter hvert blir et fortettet ekteskapelig drama. Det begynner så tilforlatelig med kjærlige ord og elskov, quiz og felles fortellinger. Innimellom kommer det likevel hint, om blåmerker, legevaktbesøk, en vettskremt sønn. Dette fortalt med en hverdagslighet som virker desto sterkere.
Helene Uri
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Helene Uri sa i et intervju at hun i denne romanen vil utforske årsaken til at kvinner forblir i voldelige forhold. Det har mange gjort før henne, og det kunne blitt floskelaktig og opplagt. Det er det ikke. Uri har på mange måter snudd ting på hodet. Det er Ebba som jobbet mens han var hjemme. Hun hadde ambisjonene, han ble ungdomsskolelærer. Han passet barna, mens hun var på kurs. Og det var hun som var utro. Fortellingen er bare sett gjennom Ebba, og hun har forbløffende lite skyldfølelse. Tvert om. Hun ser seg selv som offer, og bebreider ham – for alt. Til og med munnsåret sitt, som hun hele tiden passer på at han må se. Som om det er hans skyld, nok et utfall av hans «eksplosjoner».
Mer enn en fortelling om vold, er det en skremmende gjenkjennelig beretning om et forhold, roller som fryser, kjærlighet blandet med hat, godslig småprat iblandet gjensidige infamiteter og grusomheter. Dette formulert med urisk vidd og språklig stramhet, og evne til å se og formulere psykologiske nyanser. Mot slutten har Uri lagt inn en overraskende brutal og nervepirrende scene som kunne vært hentet fra en kriminalroman. Det gjør boka til et nådeløst kvinneportrett.