Anmeldelse: Marie Aubert lykkes best når innsiktene ikke blir overtydelige

I løpet av ni noveller møter vi en rekke unge voksne som synes å dele mange av de samme forventningene til ektefeller, vennskap, kjærester, barn og voksenliv.

Avslappet realisme

I «Bare gjøre det» beskrives en ung kvinne som tenker tilbake på det siste dårlige forholdet hun hadde før hun giftet seg. Selv om livet er bedre nå, med mann og barn, romantiserer hun likevel mulighetene som fantes den gangen, også i det elendige.

Innsiktene hennes er typisk for den unge voksne som avslører de romantiske forestillingene som nettopp dét, romantiske og falske.

Til tross for at det finnes flere presise ordvalg her, er stilen liksom det nye gjengse, en slags avslappet realisme som ikke er så avslappet likevel, karakterisert av ironisk distanse og en slags anti-romantikk som ender opp med å ligne det den forsøker å ta avstand fra. Referansene til Lena Dunham, som kanskje er ment å signalisere en fortrolig omgang med tematikken, at dette er kjent terreng, bringer likevel ikke novellen videre fra det foreleggene sier om desillusjon.

Nærhet og distanse

Selv om tematikken undersøkes fra flere synsvinkler i samlingen, lider flere av novellene av at de avslutningsvis skal gi en større innsikt om relasjonene, illusjonene eller voksenlivet, men vendingene blir sjelden mer enn konvensjonelle.

Bedre lykkes Marie Aubert når innsiktene ikke blir overtydelige, som for eksempel når hun i «Gammelt ektepar» lar en av karakterenes spørsmål mot slutten av novellen, på mer subtilt vis, antyde en ambivalens.

Også i «Hjemme» lykkes Aubert. Her handler det om en ung jente på vei mot voksenlivet. Selv om motivene er kjente, er novellen så vidt velskrevet at den gir et godt innblikk i den unge jentas selvforståelse og utvikling gjennom noen dager i sommerferien: fra lekeplassen hun og vennene oppholder seg på, til nabohuset de sniker seg inn, og som muliggjør at hun kan se sitt eget barndomshjem på avstand.

Her synes også Auberts blikk å romme den samme dobbeltheten, både nærheten og avstanden, til det hun skriver om, noe som trolig gjør novellen til samlingens beste.